For en skøyer fra Høybråten var det litt sus av historie å vandre rundt i kantina på Blindern i mine studentdager på midten av 1980-tallet. Dette var den berømmelige Blindern-skolen for makroøkonomi, med diplomatbarn og kommende ledere i min midte.
Stjerna var Jens Stoltenberg. Uten knapt å ha satt seg på lesesalen fikk han toppkarakterer. Uanfektet av sin stjernestatus, med et smil på lur til alle han møtte på sin vei.
Selv satt jeg ukonsentrert fra tidlig morgen til sent på kveld i et forsøk på å komme meg igjennom pensum. Et forsøk på å trenge gjennom det ugjennomtrengelige, som Dag Solstad ville ha sagt det. Av og til – sånn midt på dagen – ble lesesalen drenert for damer. Det var da Jens tok sin kaffepause i kantina omringet av studinene. Som en av mine kullinger, nå professor og bestemor, sa det der vi forleden mimret om studentdager: – han var så pen at det var stor underholdning å bare å sitte med tekoppen og se på.
Ferden til pikenes Jens gikk videre gjennom det kaotiske Arbeiderpartiets indre kanaler til statssekretær, ministerposter, statsminister og selvfølgelig NATOs toppsjef. Tilbake igjen som finansminister for bare ett år siden, skal han langt på vei ha æren for at Arbeiderpartiet kom seg gjennom Stortingsvalget i 2025 med et hederlig resultat.
Det er få politikere som har den naturlige politiske begavelsen Jens fikk som nådegave. Når han var god på talerstolen, eller i debatt, var han nesten som en trollman.
Men etter å ha sett Debatten (the one about diesel) før påske må jeg si at følte en æra var over. Og ikke bare for Jens. Våre eliter står på randen av nervøse sammenbrudd.
I en alder av 67 er det kanskje på tide for Jens å gi seg? I Debatten om diesel var all autoritet borte der han sto i blådress og belærte erfarne transportarbeidere om at de egentlig hadde det såre vel. Han klarte ikke ta de dype bekymringene til norske hverdagshelter på alvor. Ingen hundremillioner kroners kampanje fra Aps velsmurte propagandamaskin klarer i ettertid å rette opp inntrykket fra i går. Hvis Jens er fotballtrener, og laget han trener er den norske befolkningen, må en kunne si at i denne ordvekslingen med sitt lag så mistet Jens garderoben.
Og nei, det er heller ingen inflasjonspress fra vedtatte avgiftskutt. Selv etter at avgiftene på bensin og diesel kuttes vil pumpeprisene være høyere enn de var ved årsskiftet. Endringene i energipriser vil altså netto øke og dermed bidra til lavere økonomisk vekst og høyere inflasjon enn tidligere ventet. Avgiftskutt demper, men retter ikke opp sjokket fra energimarkedene. Lastebilsjåførene vil fortsatt oppleve å få det verre.
Det er da også noe helt misforstått med argumentasjonen om at det kreves masse tid for beregninger av avgiftskutt eller utgiftsøkninger. Kutt nå!
Modellene i Statistisk sentralbyrå bruker mindre enn én time på å kværne seg gjennom data. Foreslår du endringer av skatter og avgifter lager modellene ved gjentatte ‘kjøringer’ et greit nok estimat på alle dets effekter på norsk økonomi i løpet av en lang helg. Noe Jens vet utmerket godt. Han har jobbet i byrået.
Revidert nasjonalbudsjett er et eget dyr. Der får man en ny mulighet til å justere kursen. Helt uavhengig av disse skatteendringer.
Debatten denne kveld bød også på galskap. Det ble hevdet at man ikke kunne kutte dieselavgifter av hensyn til jordas befolkning, fordi mange norske, gamle gubber da ville bruke for mye av jordas tilganger på energi. Virkelig batshit crazy!
AP må slutte å score selvmål. All ballubaen om verdsetting av boligmassen kokte ned til lite i kroner og gjøre, men gjør det ganske så sannsynlig at de borgerlige gjør rent bord i landets rikeste kommuner ved kommunevalget i 2027.
Etter avgiftskuttene er det også fint lite vits for skattekommisjonen å fortsette sitt arbeid. Legg det ned.
Samtidig som han Jens var på debatten opptrådte Barth Eide på CNN fra et eller annet sted i Midt-Østen, kanskje i håp om at noen i FN kan forbarme seg over vår superman og gi han en retrett stilling. Denne skjebnekveld for regjeringen var statsministeren på tur med sitt privatfly til Finland , uten at det var et savn for noen.
Finland er for øvrig et fint land også jeg reiser til når jeg er sliten. Jeg skriver disse ord fra en av Helsinkis hyggelige kafeer. Det våres her nå, i hovedstaden til verdens lykkeligste samfunn. Her har folk nok med sitt.
Nordmenn har gått lei av å leve dårligere enn andre europeere gjør. Det holder ikke lenger å si at det elitene våre driver på med er spesielt klokt eller ansvarlig der de fortaper seg i globale spørsmål de umulig kan bli eksperter på. Nordmenn er langt mindre lykkelige enn våre frender er.
Kongehuset er ikke lenger noe vi beundrer, men befolket av stakkarer vi syntes synd på. Jeg ville aldri ha tillat min datter å delta på en såkalt Skaugum Fest.
Norges Bank kunne her ha spilt rollen som den rolige forvalter av økonomiens skjebne, men den gang ei. Renten skal opp nå på forsommeren, før den kanskje får et nytt hopp til jul. Deretter rett ned. Aldri har Norges Banks rentesetting virret mer. Den eneste sentralbanken jeg vet om som driver på slik.
For lønnsoppgjøret blir den heroiske rentesettingen en ny nøtt å takle. Det later ikke til at Norges Bank aksepterer de lønnstillegg i vår som Frontfagsmodellen medfører.
Boliginvesteringer er vår mest rentefølsomme sektor. Sentralbanken har tenkt å gruse hva lille som er igjen av boligbyggingen med sine krumspring i rentepolitikken. Nå har ikke kollapsen i boligbyggingen så langt gjort noe annet enn å gi oss høyere vekst i husleier og byggekostnader, men hvem vet, kanskje faller inflasjonen hvis vi kvitter oss med det lille vi har igjen av boligbyggere?
Problemet for sentralbanken er og forblir at inflasjonen ikke reagerer på renten som før. I en importtung økonomi er vi helt avhengig av utviklingen ute og av de uregjerlige svingningene i kronekursen vår.
Et argument for å legge ned Norges Banks rentesetting og heller knytte kronekursen til euro.
Nei, tida har bare løpt fra Jens og våre eliter. Norge trenger ikke flere helter, ikke himmelstormende idealisme, eller store fredskonferanser i Nordens voldtektshovedstad, Oslo.
Billigere mat, og drivstoff, med normale, europeiske renter er det vi vil ha. Reallønnsvekst og trygge nabolag med så bra skoler som vår talentfulle lærerstand makter å skape. Og hvis ikke elitene klarer å gi nordmenn et fornuftig, normalt skandinavisk liv, så er det elitene, ikke befolkningen, som har eksistensielle problemer.
Merkelig nok sliter Jens også med å forstå at kutt i matmoms gir billigere mat. Kanskje han burde gjøre som Sylvi og ta seg en Harry-tur til Strømstad? Sette den berømmelige fingern ned i svensk jord.
Det sies at det nederlagsdømte iranske prestestyret har oppslutning fra en femtedel av befolkningen. Omtrent det samme som Arbeiderpartiet har. Partiet må favne flere, skal Norge kunne styres med fast hånd i disse krisetider
Heri ligger det egentlig ikke noen sterk kritikk av noen – ei heller av Jens. Den moderne verden har kanskje bare blitt så altfor komplisert til at nordmenn ser seg tjent i å ha virrende, himmelstormende eliter som ikke klarer å løse våre dagligdagse problemer?
Det later til at en æra med norsk stormannsgalskap ebber ut. Vi finner oss ikke i det lenger.
Og har du ikke lidd nok etter å lest disse ord, kommer hele greia og mer til i podcasten NESS, først på iNyheter, deretter på ulike strømmetjenester.