Uff, det er så hjerteskjærende å se bilder fra en unødig krig hvor menneskeliv går tapt. Det er nesten så en ikke orker å skru på Dagsrevyen.
Den arme analytiker må imidlertid prøve å ta seg litt sammen, så her kommer en abstrakt vurdering av krigen:
– hva det betyr for finanspolitikken,
– hva det betyr for renter,
– og hvordan partene i lønnsoppgjørene må ta hensyn til krigen.
Krigen i Iran er i abstrakt forstand et politisk spill, hvor antall døde er underordnet det å nå politiske mål. Israel, Araberlandene, USA og Iran har forskjellige mål, men hvis en forenkler det ved å si at det er Iran mot Røkla, så er det lett å se at et scenario med et skadet, revansjesugent, religiøst regime av i dag i Teheran blir ille. Det vil gi varig høyere risikopremier på så mange varer at investorer ender opp med å også kreve høyere risikopremier i verdipapirmarkeder av de fleste slag.
Skulle det bli våpenhvile, så vil den politiske konflikten bestå. Selv vil jeg kalle dagens krig for første omgang av en krig som kan blusse opp igjen når som helst. Og det er vel det som må bli hovedscenarioet vårt;
Ingen endring av regimer noe sted.
Militærstrategen Clausewitz poengterte allerede for 200 år siden at krig bare er politikk med andre virkemidler enn de man bruker i fredstid. Og så lenge Israel lever i frykt for prestestyret i Teheran, samtidig som Iran har kontroll over Hormuz-stredet, så vil det være fare for nye regn av bomber og granater.
Det kan gå så mye bedre, det kan bli verre. Men en fastlåst politisk konflikt er mitt hovedscenario.
Etter å ha skrevet om finansielle opp- og nedturer gjennom århundrene er det lett å konkludere med at kriger kan ha store virkninger på økonomien. Ikke alltid, men ganske så ofte.
De direkte effektene av redusert tilgang på olje og gass ser denne gang ut til å bli marginalt lavere BNP-vekst, men om lag ett prosentpoeng ekstra på nivået for konsumpriser globalt – så også i Norge. Det kan stoppe der, men mye avhenger av hvordan folk reagerer på oppblussingen av denne militære konflikt. Det spørs ikke bare på hvordan man har det, men vel så mye av hvordan man tar det.
Dessverre er det vanskelig for myndighetene å medisinere de negative virkningene av krig og konflikt.
Sentralbanker bør trolig gjøre minst mulig med renten, men advare alle parter at deres reaksjon på denne hendelsens virkninger – økte energipriser, et engangshopp i konsumprisene, samt økte risikopremier i verdipapirmarkedene, kan gi behov for økte renter på et senere tidspunkt. Ida må kommende torsdag fortelle detaljert om Norges Bank sin reaksjonsfunksjon for nye pris- og lønnssjokk.
Dette er en oppgave sentralbanksjefer hater å ta. Men de må nå stå frem og si at de ikke vil reagere med rentevåpenet, med mindre fagforeninger og politikere iverksetter tiltak som gjør det sannsynlig at engangshoppet i prisene som krigen avstedkommer, leder til nye pris- og lønnspiraler fremover.
Politikerne har kommet i en lei klemme, da de aldri har gått ut og fortalt at alle deres løfter, inklusive det om økt kjøpekraft, er betinget av en positiv utvikling i verdensøkonomien. Noe jeg har savnet hos norske politikere, så også hos vår eminente finansminister Jens Stoltenberg, er at de forteller det norske folk hvor sårbare alle våre anslag på vekst og inflasjon er i en tumultrik verden. Det ville også fått våre internasjonale avdelinger å redusere ambisjonsnivået. I klartekst: vår eventyrpolitikk på verdensscenen må strupes.
Narrativet som befolkningen fortelles er viktig. Staten får uante store inntekter av denne krigen, men taper på at verdipapirporteføljer reprises gitt de høyere risikopremier verden rundt. Vi må alle ta til oss den nye lærdom; det at verden er mer usikker enn det vi trodde den var.
For å hjelpe folk gjennom krigen har jeg foreslått forsiktige utbetalinger av kontanter. Engangsbeløp som kan være en tusenlapp i kvartalet, inntil røyken stilner på de persiske slagmarker.
Det viktige er ikke beløpet, men at folk både forstår at staten trår støttende til ved krig, men også at støtten ikke er varig. Det holder ikke for statsministeren å utbasunere det tafatte ‘vi må bare stå i det’. Folket forlanger ikke at politikere har alle svar. Bare at de sier og gjør kloke nok ting til å inngi tillit.
Denne type forsiktige utbetalinger som jeg foreslår, nærmest som om husholdningene var forsikret mot krig, vil dempe presset på LO og NHO nå i vår. De kan forhandle om lønnsoppgjøret med et eller annet gjettverk på årets inflasjon, vel vitende om at staten kan dishe ut litt ekstra cash hvis inflasjonen skulle gjøre et uventet engangshopp i høst.
Alle kriger er unike. De kommer heller ikke så ofte. Derfor har de færreste av oss erfaring med å takle dem. En viss ydmykhet kreves av alle parter og myndigheter, som skal lose det norske samfunn gjennom det som ser ut til å bli et svært så vanskelig år for verdensøkonomien.
Men det viktigste er og blir menneskene. Norge må snarest gjøre, som vår hardt prøvede kronprins, og ‘samle flokken’. Få nordmenn ut av faresoner og ikke sette norske tropper i unødig fare.
Midt-Østen trenger ingen norske helter.