-Norske mann i hus og hytte, takk din store Gud, Nordraak (1859)
Ja, så lyder det i selveste nasjonalsangen. Allerede for mer enn 150 år siden var nordmenn svært så opptatt av sine hytter. Ved skilsmisser er det ofte få ting voksne menn sørger mer over enn tapet av hytta i det økonomiske oppgjøret. Og mange nordmenn har i dag staseligere hytter enn boliger. Vi er i sannhet et hyttefolk.
I dag har Statistisk sentralbyrå registrert 450 000 hytter rundt omkring i Norge. I noen kommuner er det flere hytter enn boliger, da vi i senere år har lagt vår elsk på å bygge ut hyttebyer som kunne vært frø til nye selvstendige boligsamfunn. De største av dem på størrelse med en norsk småby.
Under kriseårene 2023-2024 var denne hyttebyggingen imidlertid under sterkt press, som følge av nedgangstider for folks privatøkonomi, samt stigende byggekostnader. Nedgangstider som rammet deler av Distrikts-Norge hardt. Verst gikk det utover fjellregioner hvor man var avhengige av aktivitet på hyttene, og bygging av nye hyttefelt, for å unngå arbeidsledighet.
I klimadebatten har hyttefelt fått et dårlig renommé all den tid man må bygge ned natur, og kanskje rive opp noe gammel myr som er idéelle lagringsplasser av CO2. Likevel er det også en naturvennlig måte å utvikle Norge på. På måter som faller utenfor våre klimaregnskap.
Folk som har fjellhytter, kjøper dem presumptivt fordi de er glade i å ta naturen i bruk. Det i form av lange skiturer med Kvikklunsj og appelsin om vinteren, og fjellturer om sommeren. En veldig fin måte å holde seg i form på for vår oppvoksende slekt, som jo skal bli hungamle alle sammen. Det å gå turer er noe av det sunneste man kan gjøre. Med besparelser for helsevesenet som resultat. Gevinster som ingen (meg bekjent) forsøker å måle. Mon tro om ikke sykefraværet for de som har hytter er lavere enn for de som aldri kommer seg ut i naturen?
Det er også slik at hytter gir dets brukere en kortreist ferie. Hver flytur ut av Norge kan gi et utslipp på mange hundre kg CO2 per person – hver vei. En storfamilie som bruker hytta titt og ofte, og derfor dropper et par utenlandsturer i året, vil spare klimaet for tonnevis av CO2 i løpet av barnas oppvekst. En effekt som vi nesten aldri snakker om, men også denne positive klimaeffekten av våre hytter er høyest reell.
Dessuten er hyttefelt storforbrukere av alle typer varer og tjenester som lages rundt omkring i distriktene. Butikker, kafeer og restauranter kan opprettholdes i grisgrendte strø kun takket være innkjøpene fra hyttefolket.
Vår kulturarv holdes også i hevd da hyttene gjerne fylles med håndverk og kunst fra regionen. Alle burkianere burde fryde seg! Mange får også utløp for sine indre kunster/håndverker takket være hytteturisme, og får da realisert seg selv, noe Aristoteles anså for å være den største glede et menneske kan ha. Og jo mer det er å gjøre i distriktene, desto mindre trykk blir det på boligmarkedene i hovedstadsområdet.
De fleste hyttekommuner har svak økonomi, men skatteinngang fra hyttefolket gjør det mulig å sikre lokalbefolkningens velferdstjenester. Storsamfunnet slipper da å overføre så mye midler til grisgrendte strøk, som de ellers måtte ha gjort, for å bevare bosettingen.
Derfor er det merkelig at det ikke foreslås flere tiltak for å øke bruken av disse hyttene. Altfor mye tid, krefter og penger brukes på den evige kampen for å få barnefamilier til å flytte ut av byer de har grodd seg fast i, til eneboliger i distrikter hvor de ikke har røtter. Bedre er det vel da å øke det effektive folketallet ved at hyttene fylles opp av stadig nye besøkende?
Oppsummert burde politikere være mer interessert i å utnytte hytteindustrien til allmenne formål, som kan bidra til å bedre folkehelsen, spare CO2 og utvikle distriktene, enn de er i dag.
Utleieplikt er et inngrep i den private frihet som marxister, og de som er glad i sterk statsstyring, kanskje vil foretrekke. De som har sitt utspring i John Lockes og Adam Smiths liberalisme vil imidlertid se på slike tiltak med skrekk, og heller foretrekke at det gis økte insentiver av å drive med utleie. En kunne ha fritatt hytteutleie fra skatt, eller til og med betalt ut subsidier til hytteeiere som var villig til å leie ut hyttene sine. Dette er tross alt hytter som stort sett står tomme det meste av året.
Kanskje er det noen som ønsker å kjøpe opp hyttene til bruk for allmenheten? Jeg har ikke sett det foreslått, men det ville være i tråd med alle de som syntes den private eiendomsrett har gått på bekostning av allemannsretten. Den millionen av nordmenn som leier bolig har neppe like god adgang til norsk natur som boligeiere. Hadde staten eid hytter til utleie, kunne flere ressurssvake nordmenn fått glede av norsk natur, kommet i bedre form, og dermed hatt bedre muligheter for livsutfoldelse.
Hytteturismen er også en vel så integrert del av vårt konkurranseutsatte næringsliv som industrien er. Spesielt gledelig er det når utenlandske familier kommer til Norge for å bo på hytter i bygder hvor de handler mat, drikke, samt kjøper suvenirer til å ha med seg hjem. Jo flere hyttefelt som får besøk av utlendinger, desto mindre industri trenger vi å bygge ut for å skaffe gamlelandet valuta- og skatteinntekter.
Er vi suksessrike nok i våre bestrebelser på å få folk til å bosette seg i hyttene sine kunne folketallet i mang en fraflyttingskommune økes dramatisk. Noe ikke alle ønsker seg. Mange små kommuner har levende lokaldemokratier hvor selv de minste saker som skilt, og uthus kan utløse bygdekrangler. Det er sånn vi vil ha det. Helt i tråd med Aristoteles versjon av det gode liv, hvor innbyggerne er aktive i å utforme sine samfunn. Eller kall det gjerne at folk er aktive i å utforme sin lokale ‘sosiale kontrakt’ med goder og skatter bestemt lokalt. Et selvstyre som for Rousseau utgjorde selve idealsamfunnet.
Kommer det tusenvis av folk fra storbyene, vil de kunne endevende på skikk og bruk, der de dominerer lokale forsamlinger som kommunestyre, kirkeråd, FAU og ulike vel og foreninger i bygdene.
Derfor merker man en betydelig skepsis i vertskommunene til å omdanne hyttefelt til helårsboliger. Det til tross for at skatteinntektene vil øke hvis folk på bred basis gikk fra å ha bolig i byen og hytte i distriktene, til heller å flytte inn på hytta, og bare ha et krypinn i byen.