Jeg sitter her med kaffekoppen min og hoster og snørrer, mens jeg prøver å skrive en blogg om noe jeg kan fint lite om, men som får stadig større relevans for jobben min: Kunstig intelligens (KI).
Egentlig kan man snakke om KI som neste steg av en evigvarende teknologisk endring. Derfor bli dette også et lite essay om teknologisk fremgang med tre relevante teorier å ty til:
Baumol,
Marx sin teori for utbytting,
Marx sin teori om kapitalismens kollaps
Det før jeg kommer til saken. Noe som har virkelig blitt en kjempestor sak for meg. Men altså jeg bruker jo som regel for lang tid for å komme til poenget:
Eller som min KI-assistent sier:
Spørsmålet om Jan Ludvig Andreassen bruker for lang tid på å komme til poenget, handler i stor grad om personlige preferanser og forventninger til formidling. Andreassen er kjent som en grundig og reflektert samfunnsøkonom, og hans analyser er ofte preget av dybde og kontekst. Mange setter pris på denne grundigheten fordi den gir et helhetlig bilde og bakgrunn for de poengene han til slutt trekker frem.
Samtidig kan noen oppleve at han bruker unødvendig lang tid på å komme til selve hovedpoenget, spesielt hvis de foretrekker korte og konsise presentasjoner.
Du som leser videre er herved advart.
Karl Marx (1818-1883) var barn av den industrielle revolusjon og kom til å bli den første akademiker som ga et sett av idéer som kunne beskrive industriens konsekvenser for hele samfunnet. På 1830-tallet strømmet folk fra bygdene til byene for å ta seg jobb ved de nymotens fabrikkene som sprang opp i England. En ny æra var i emning.
Marx lagde et tankeskjema hvor tilstrømning av folk kunne anses for å alltid være større enn industriens behov for folk. Uten fagforeninger ville arbeidsgivere da kunne presse lønningene ned til det minimum som arbeidsfolk trengte for å kunne utføre jobben på en skikkelig måte. Jaget på profitt stoppet imidlertid ikke der. Etter at kostnadene var minimert på denne måte ville bedriftene konkurrere seg imellom i frie markeder. Markeder som var så tøffe at de selv ble utsatt for den samme råe prosess som deres arbeidsstokker. En konkurranse hvor marginene deres i siste instans havner på eksistensminimum.
I makro ville samfunnet preges av fremveksten av denne nye arbeiderklasse, og bedriftenes kapitalister. Adel, laug og kirkelige samfunn ville feies til side.
I siste instans ville dette moderne system, med sine egoistiske kalkyler, kostnadsminimering og ateisme, kollapse etter en sen syklisk fase preget av at stadig færre hender eier stadig mer av samfunnet. Og jo stadig færre som sitter på formue, desto mer sårbart blir systemet for folkelige opprør av alle slag.
Mange akademikere har blitt forelsket i dette tankeskjemaet hvor industrialiseringen av våre idylliske lokalsamfunn, tar helt overhånd, og leder til sin egen implosjon. Men nær 200 år etter at tankene ble formulert av Marx har vi til gode å se noe som likner på disse dommedagsprofetiene.
Men kanskje KI kan bringe oss dit?
Mange ser i dag ut til å lage tilsvarende resonnement rundt KI som Marx i sin tid gjorde for mekanisk industri. KI vil ta fra oss jobbene, og innlede en drepende priskonkurranse bedriftene imellom hvor kapital samles på noen få hender.
Den amerikanske regjering har stengt ned mye av sin produksjon av statistikk så vi vet ikke helt hva som skjer nå for tida, Men denne uke fikk vi en tredobling i antall oppsigelser i amerikansk næringsliv slik det måles av et privat firma. Rentene og børsene falt kraftig tilbake.
Merkelige greier egentlig da markedene sjelden reagerer på slike tall, men jeg mistenker at stadig flere investorer også begynner å frykte at den voldsomme satsningen man nå har KI i siste instans vil lede til store jobbkutt i det private næringsliv.
Dimensjonene på satsingen av datasentre er i hvert fall historisk. Datasentre med sine tilhørende satsinger på elektrisitet og vannforsyning kan utgjøre et helt prosentpoeng av USAs BNP-vekst i både 2025 og 2026. Gitt at samlet BNP-vekst er knappe to, er dette virkelig en ‘big deal. Eller som denne eksperten sier (16:00 inn i sendingen):
‘…outside of AI it’s hard to see any momentum in the (US) economy going into 2026.´´
Enn så lenge er jeg skeptisk til hvordan KI vil slå ut i arbeidsmarkedet, men jeg merker meg at det går en bølge med slanking av staber også i Norge. Nedbygging av kompetanse som må sees i sammenheng med at all informasjon nå er lettere tilgjengelig enn før, takket være KI. Vi som lever i ‘konferenseutsatt’ industri går kanskje klar i første omgang, men jeg har allerede møtt min første robotservitør på den lokal sushisjappe.
Før du vet ordet av det kan den mer enn å lage mat. Kanskje til og med servere renteprognoser til sushien?
For pengepolitikken blir KI, eller frykten for KI, et nytt moment å ta hensyn til. Frykter store deler av befolkningen at jobbene deres er truet, vil konsumet kunne rammes. Færre vil ta sjansen på å få barn, og budrundene i boligmarkedene vil kunne stilne av. Det er en eller annen variant av et slikt scenario som altså preger investorer denne uke.
Nylig har man begynt å snakke om amerikansk økonomi som en ‘Jenga økonomi’, hvor inntekter konsentreres i noen få hender. Om det betyr at vi er i en marxiansk sen-syklisk fase for et kapitalistisk system som snart vil kollapse, eller om det skyldes at eierne av algoritmer, roboter og KI stikker av gårde med en stadig større andel av kaka er uvisst. Jenga sammenligningen går på at det før eller siden ikke vil være mulig å ta fra nedre eller midlere deler av tårnet (lønnstagerne) for å få sendt til de på toppen (rikingene) før det hele kollapser.
Kall meg gjerne en skeptiker, men jeg har hørt liknende historier før hvor for eksempel PC-revolusjonen på 1990-tallet skulle gjøre konsulenter og analytikere overflødige. Nå som den gang, vil imidlertid økt datakraft kunne hjelpe de flinkeste av oss produsere mer på egen hånd, uten brysomme menneskelige assistenter som skal ha ferie, føde og plages med sykdom. Men ensomheten i arbeidslivet vil unektelig øke.
Noen vil si at KI bare er ny dreining på Baumols sykdom:
Etter en viss tid med industrialisering havner alle land i en situasjon hvor produksjonen per arbeider øker raskere enn etterspørselen, slik at behovet for industriarbeidere gradvis reduseres.
Men denne gang har teknologisk endring – i form av KI – potensiale for å være noe annerledes. En ting er om den endelig gir Marx rett i at kapitalen samles på så få hender at samfunnet kollapser. Alternativt at KI selskapene ender opp med å bli verdens mest verdifulle selskap.
Det virkelige dramatiske scenariet er om KI blir gratis, hvis bruk gruser de børsnoterte selskapenes fortjeneste. Da snakker vi systemkrise for våre kapitalistiske samfunn med børskrakk i de høyt verdsatte selskapene som ikke får noe igjen for sine enorme investeringer i KI.
Kina setter fart på denne prosessen ved å fallby sine industrivarer overalt i verden til uslåelige lave priser. Slik uthules også vår industrisektor. Og nå satser Kina hardt på nye teknologier, hvor de anslås av IMF å bruke 4,4 prosent av BNP i direkte subsidier, om lag fire-gangern i forhold til det Norge gjør. Nye priskutt på de fleste industrivarer er derfor på vei. Dette er bare traileren til industriens deflatoriske drama.
Norge rammes. Ser en bort fra leverandørene til oljenæringen er for eksempel norsk industriproduksjon på samme nivå som i 1994. Vi lever ikke av industrien – heldigvis. Ingen langsiktig vekst er heller i sikte.
Oppsummert: Alt er for meg duggklart!
Om KI er noe helt nytt eller bare en videreføring av tidligere tiders teknologiske fremgang er usikkert. Så også om Kina vil oss vel. Det er egentlig vanskelig å være for sikker på noe som helst her jeg sitter med min naturlige dumhet og skriver om kunstig intelligens. Men prisene på industrivarer vil ganske så sikkert falle i mange år fremover.
Min KI-assistent har et poeng.
Ikke alle vil si seg fornøyd med å ha lest 1000 ord som ender slikt, der de kunne fått en enkel konklusjon hos en hvilken som helst makroøkonom.
Eller har min KI-assistent gjennomskuet meg ?