Andy Burnham som britenes nye statsminister er fascinerende på flere måter, ikke minst at han måtte ut av rikspolitikken for å finne troverdighet nok til å kunne lansere seg selv som kandidat til statsministervervet. Men også fordi han passer godt inn i et såkalt dialektisk tankeskjema hvor vi går fra ‘tese til syntese via antitese’.
Dette hegelianske skjema hvor samfunnet er preget av en tilstand, med tilhørende tidsånd, før den kastes ut i noe helt motsatt, hvorpå en ender opp med en syntese av begge foregående æraer.
Manchester var den industrielle revolusjonens vugge. Stedet som Engels gjorde berømt takket være sin ‘Arbeiderklassens stilling i England’ (1845), hvor han beskrev de forferdelige arbeidsforhold i tekstilmøllene, som arbeiderne måtte ta til takke med. En by som ga inspirasjon til Det kommunistiske Manifest (1848).
Senere skulle områdene rundt Manchester tiltrekke seg akademikere som søkte mål og mening i livet. På 1930-tallet var det mange unge akademikere fra Cambridge som reiste til arbeiderstrøk for å analysere de vanskelige bo- og leveforhold. George Orwell fikk sitt gjennombrudd med ‘Veien til Wigan’ (1937) hvor han skrev de berømte, selvironiske ord om hvordan arbeiderklassen tiltrekker seg:
“with magnetic force every fruit-juice drinker, nudist, sandal-wearer, sex-maniac, Quaker, ‘Nature Cure’ quack, pacifist and feminist in England.”
Med våre tillitsvalgtes opphold på Planet Epstein friskt i minne, virker Orwells ord for snart 100 år siden nesten å være profetiske.
Burnham, som stilte som kandidat fra områdene rundt Wigan Pier, da han ble valgt inn i parlamentet i sommer, har også en solid dose nostalgiske følelser for Storbritannia på 1970-tallet. Et interessant valg av epoke. Her var det krise på krise, med nødhjelp fra IMF for å kunne klare brasene.
Mange, inklusive David Bowie (i sin Thin Duke periode), ønsket seg en sterk leder som kunne rydde opp. Og det fikk de. Men ikke i form av en sterk sosialdemokratisk leder, men ved Margaret Thatchers langvarige styre, som endret det britiske samfunnet på så mange måter.
Etterkrigsårenes sosiale kontrakt, ‘The Post War Settlement’, Hvor staten var i førersetet, privat sektor måtte legge bånd på seg, og det offentlige sørget for full sysselsetting med boliger til alle, ble forlatt. Nå skulle markedskrefter få rå i så mange sektorer som mulig – med unntak av helse og forsvar. Men det var også et forsøk på å rive i stykker de bånd som var mellom mennesker, enten i form av laug, fagforeninger, boligbyggelag eller lokalsamfunn. Thatchers mantra var:
There is no such thing as society.
Boliger, bedrifter og infrastruktur som vannverk, telekom og jernbanelinjer ble privatisert. Adam Smith og Friedrich Hayeks agendaer var å effektivisere økonomien ved hjelp av arbeidsdeling og personlig frihet. Det betød nødvendigvis ikke at staten burde selge ut alle sine eiendeler på billigsalg til kapitalistene. Den unge Marx var da også naiv i å bare se på arbeidsdeling og frie markeder som årsak til samfunnsomveltningene. På sine eldre dager satte han akkumulasjonen av kapital på private hender som det viktigste. Derav navnet på hans hovedverk: Das Kapital.
Den overnevnte dialektiske hypotese fikk sin bekreftelse etter at Tony Blairs New Labour tok makten. En slags syntese av det beste fra ‘The Post War Settlement’ og Thatchers markedsliberalisme.
Årene etter at Blair gikk av i 2007 har ikke vært så snille med det britiske samfunn, med Den store Vestlige Finanskrise i 2008, meget svak utvikling i produktivitet, og en befolkning som har protesterte politisk ved å stemme for BREXIT.
Dette ideologiske perspektiv er ikke tapt på Burnham, som med modig retorikk snakker om å reversere 40 år med reformer av britisk økonomi. Det lar seg neppe gjøre. Thatchers flo var nok for sterk til å la seg snu helt ved hjelp av Burnhams fjære. Etter at det meste av statlige virksomheter har blitt privatisert, og statsgjelden har fått lov til å nå 100 prosent av BNP, har det nye regimet hans heller ikke midler til å satse på store velferdsreformer.
Burnham & Co ønsker imidlertid ikke bare å endre på økonomien, med dets skatter og avgifter osv. Det er også noe med den identitet ‘Manchester Values’ som Burnham har valgt å bruke, nærmest som en egen ideologi, i kontrast til dagens verdisystem som er basert på egoismen arbeidsfolk mener å finne i Londons glitrende finanssentrum. Burnham vil bestride Thatchers mantra og heller gjenreise felleskapet.
Hegel var opptatt av å fange tidsånden for å forstå hvordan samfunn utvikler seg. Og Thatcher kom til makten samtidig som det var en bred bølge av liberaliseringer basert på markedsøkonomer som Milton Friedman, som i sin tur baserte sine ideer på arbeidene til Adam Smith, Joseph Schumpeter og Friedrich Hayek. Brede lag av folket ønsket den gang mer konkurranse i markedene og kamp mot fagforeninger som tilranet seg for mye makt.
Denne gangen er det både vanskeligere å finne gode teoretikere å bygge en ny politikk på. Thomas Picketty har mange følgere i akademia, men er lite kjent i befolkningen. Vanskeligere er det også å se at folk ønsket seg mer sosialisme. Befolkningen er eldre, og dermed mer skeptisk til nye ideer. Folk har mere formue og gjeld å forsvare.
Der Thatcher løftet frem den selvstendige næringsdrivende som sin hverdagshelt, er Burnham en katolikk som gir offer gaver til sin kirke. Kanskje er det her vi vil finne en teoretisk, eller teologisk grunnmur. En kristen etikk later i hvert fall vi til å få.
Også i USA er det liknende trender. Der Trump er en høyreradikal politiker som har satt i gang en tsunami av endringer i det amerikanske samfunnet, later han til å ha utløst en venstreradikal motstrøm. Vekk med Trumps imperialismen, og tilbake til Jimmy Carters fokus på menneskerettigheter. Trumps skatteletter for de rike, med trygdekutt, ønsker de demokratiske sosialister å mer enn reversere ved å øke skattene til de rike, og innføre et offentlig helsevesen etter mønster fra britenes National Health Service (NHS).
For nordmenn som sitter og venter på vaktskiftet i Arbeiderpartiet er det interessant at det er nå så store endringer hos deres partifeller på de britiske øyer og i USA. Rødts fremganger kan tyde på at det er muligheter for å få til en mer radikal politisk agenda også her hjemme. Gitt at våre tre utenrikspolitiske talenter Jonas Gahr Støre, Jens Stoltenberg og Espen Barth Eide alle er i 60-årene, ligger det an til at neste generasjon blir mindre opptatt av utenrikspolitiske satsinger enn dagens generasjon gjør.
Men en ny generasjon rødgrønne ledere slipper neppe til før etter at vi har opplevd en ny høyrebølge drevet frem av Sylvi Listhaug & Co.
Bruker en Hegels tankeskjema for å spå Arbeiderpartiets utvikling i årene fremover, vil den nok ha med seg noe fra Gerhardsens æraens nasjonalistiske pionerånd, og Gro-generasjonenes internasjonalisme, inn i den nye tid hvor trolig nasjonale spørsmål og fokus på ‘vanlige folk’s levevilkår kommer i fokus. Næringsmessig vil man fortsatt ha noen subsidier og honnørord for tradisjonelle næringsveier, men det er helsefagarbeidernes gunst som vil avgjøre Arbeiderpartiets muligheter til å regjere. Forvaltning av verdipapirporteføljer har allerede blitt Norges største næringsvei. Den nye ledelse kommer til å få stadig mer å gjøre med finanssektoren, og måtte beskytte arbeidstagere fra omveltningene KI-revolusjonen medfører.
Det er også sannsynlig at en ny generasjon AP-ledere vil kunne lege de sår som har oppstått mellom arbeidergutter som føler seg fortapt i kapitalismens iskalde bad, og Youngstorgets mer internasjonalt orienterte ledelse av i dag. Støre, Stoltenberg og Barth Eide hadde mye av styringen i landet da Norge både ble rammet av Epstein-skandalen og 22. juli. Den masseinnvandring som har skjedd siden 22. juli tilsier også at den fremtidige ledelse må ha i seg både utenlandsfødte og enda flere muslimer enn det har i dag.
Så kanskje blir en kommende Statsminister Tonje Brenna, eller Jan C. Vestre den som skal forene det beste av Gerhardsen-æraen og Gro-generasjonens moderniseringsprosjekt til Arbeiderpartiets nye syntese?