Vel tilbake fra en lærerik og hyggelig Bluesfestival på Notodden er jeg klar for å endre på mine gamle kjepphester: Norge trenger en ny industripolitikk hvor statlige subsidier trolig vil kreves.
Industriens betydning i samfunnet har blitt redusert med årene, men den er fortsatt en stor næring. En næring vi kan få god bruk ved internasjonale konflikter eller om vi skulle dras inn i krig. Og det er dessverre ikke slik at kampen om industrien vil vinnes som på fotballbanen etter hevdvunne regler, fair play og fravær av konkurransehindrende tiltak. Nei, industripolitikk er juksepavenes domene. Når alle andre jukser, vil Norge tape, med mindre vi også tøyer regler.
Kina utfordrer vestens industrinæringer med sine voldsomme subsidier. For Xi Jinping er det krystallklart at det kinesiske kommunistpartiet vil føre an, ikke bare i ledelse av det mektige kinesiske imperiet inklusive, Tibet, Xinjiang og Taiwan, men også ved å dominere Sør-Kina-havet og sine naboland i ASEAN-system.
I næringspolitikken er dette Xis faste overbevisning:
Et ensrettet kinesisk kommunistparti som er fri for korrupsjon og med minimal kriminalitet er idemessig totalt overlegent kapitalisme i det lange løp.
For å forstå Xi kan en bruke 1800-tallets marxistiske tankeskjema om at verden utvikler seg i ulike stadier via en hakkete prosess med først én tilstand (tese), så noe helt annet ( antitese), før en havner på en sammenblanding av de to: syntesen.
I denne sammenhengen tenker kineserne på årene med Mao og kommunisme i både næringsliv og politikk som ‘tese’. Årene med liberalisering, og da frislipp for kapitalistiske krefter i næringslivet, som ‘antitese’, og dagens styresett med total ensretting politisk, men fortsatt sterk konkurranse næringslivsledere imellom, som ‘syntese’.
Et system de anser for å være totalt overlegent vestlige liberale samfunn hvor industrien svinner hen.
Med Kunstig intelligens (KI) blir det også lettere å overvåke befolkningen. Lettere å lage propaganda og hindre informasjon og kommentarer som skader ‘saka’. KI bør også være statlig styrt. Mange frykter at KI i feil hender kan sette i gang enorme problemer i alle verdens datasystemer. I Kina har de stålkontroll.
Jeg var tidligere bare så altfor skeptisk til kommunistenes evne til å vinne frem i global industriutvikling. Flasket opp med liberale idéer fra John Stuart Mill (med flere) trodde jeg at et system som det vestlige, med frie meningsutvekslinger i det offentlige rom og robust håndheving av intellektuelle rettigheter av alle slag, var totalt overlegent kommunismen.
Men den gang ei. I dag står Kina for om lag en tredjedel av verdens industriproduksjon. En beregning som ikke hensyntar tusenvis av kinesiske eide fabrikker verden rundt. For å sikre at Kina vinner frem i kappløpet om å dominere industriutviklingen globalt brukes det store subsidier, anslagsvis 4-5 prosent av kinesisk BNP, skal en tro IMF.
Kineserne later også til å akseptere lav eller ingen egenkapitalavkastning i mange bedrifter. En god hjelp til å bedre den kostnadsmessige konkurranseevne mot vestlige bedrifter, som jo har skyhøye krav til avkastning på egenkapital.
Så hvordan kan norsk industri utvikle seg, når kinesisk juks tvinger alle andre til å jukse?
For det første er det verdt å merke seg at mye av norsk industri er basert på norske råvarer som kraftproduksjon, mineraler og hydrokarboner. For det andre har vi fint lite samlebånd med masseproduksjon av varer som står i direkte konkurranse med kineserne. I dag står vi sterkt. Men det er likevel grunn til bekymring. Kineserne spiser seg inn i stadig nye industrinisjer.
Jeg ynder å ta ferje fra Stockholm til Helsinki. Nå, sommeren 2026, med en splitter ny kinesisk bygd ferje. De europeiske verftene som tidligere rådde grunnen når det gjaldt bygging av denne typer skip klarer ikke konkurransen lenger. Sign of the times.
I det lange løp er det vanskelig å komme utenom at også vi må tenke på økte subsidier til industrien hvis vi fortsatt vil ha slikt her til lands. Avkastningen på vårt gigantiske Oljefond gjør kanskje industrisatsinger finansielt overflødige, da vi har mer enn nok valuta til å dekke våre importbehov. Men næringsmessig vil Norge uten industri være et mer ensrettet og sårbart samfunn enn før.
Subsidiering av industri må samordnes med EUs regelverk som i dag er ganske så strengt. Trolig vil EU slippe opp for mer subsidiering av det europeere regner som kritiske satsinger. Her må Norge følge på.
En annen dimensjon er hovedkontorer. Norge har sikret at hovedkontorfunksjoner blir i Norge takket være statens store eierandeler i Norsk Hydro, Yara og Equinor. Trolig bør staten fortsette å skaffe seg strategiske eierandeler i flere norske industribedrifter, slik at de ikke faller i hendene til kinesiske kommunister eller andre utlendinger. Selskap som kanskje kunne bytte eierandeler mot reduserte skattesatser.
Jeg har lenge foreslått at staten burde skaffe seg eierandeler i bytte mot skattelette. Tross alt må det være hipp som happ i det lange løp om staten eier 22 prosent av en bedrift, eller krever 22 prosent av dets overskudd.
Interessant nok har Trump tenkt noe av det samme. I Alaska får nå et gruveselskap utvinne metaller i urørt natur i bytte mot at den amerikanske stat får en eierandel. Trump-administrasjonen har allerede kjøpt en bit av det gigantiske teknologiselskapet Intel, med stor økonomisk suksess. Kommer du deg gjennom denne podcasten får du en god forståelse av hvordan trumpianerne tenker.
Vi burde kanskje gjøre det samme som amerikanerne med selskaper av typen Aker Solutions. Nye satsinger på droner og annen forsvarsteknologi bør likeledes har statlig kontroll på eiersiden. Vi må ikke la våre teknologiske satsinger utkonkurreres på pris eller droppes som følge av manglende avkastning på egenkapital.
Et tredje virkemiddel kan være prisgarantier, hvor staten dekker eventuelle tap hvis lønnsomheten av en større industrisatsing skulle feile som følge av sviktende priser på det som selges. Ta Fensfeltet, med sine satsinger på såkalte sjeldne mineraler, som jo er kritiske for mange høyteknologiske bedrifter. Frykten er at etter mange års utvikling og enda flere milliarder av kroner investert, så vil kineserne ødelegge lønnsomheten ved å dumpe prisene på Fensfeltets mineraler. Staten bør garantere priser for avtalt levering av volumer.
Statlig engasjement betyr ikke nødvendigvis 100 prosent statlig eierskap. Tvert imot har vi dårlige erfaringer med slikt. Vi må imidlertid holde kontrollen av kritisk industri på norske hender. I Kongsberg Gruppen eier staten halvparten av aksjene. Kanskje er det en mal å bruke fremover?
Noe å tenke mens man hører på manda’ morran blues.