Det er drama i valutamarkedene nå for tida. Drama som henger sammen med begivenheter 40 år tilbake i tid.
På midten av 1980-tallet truet Japans ekstremt konkurransedyktige industri med å knuse all motstand i USA og Europa. Det etter at Reagan-administrasjonen hadde gitt massive skatteletter som forbrukerne brukte på alskens Walkman, Toyota og Ghettoblasters.
Som svar på de stadig større ubalansene i verdenshandelen møttes finansministre fra de store land på Plaza-hotellet i New York, høsten 1985. Her kom de frem til en avtale om å jobbe for en sterkere japansk yen. Tiltaket virket bare så altfor godt, da det satte i gang en kraftig styrking av den japanske valutaenheten i amerikansk regning. Yenen styrket seg nær 40 prosent, til tross for at man etter hvert kuttet rentene kraftig og intervenerte for å holde yenen ned.
Denne appresieringen fikk tilnavnet ‘Endaka’; eller valutaangrep. Et angrep som endret japansk økonomi fullstendig.
I disse dager interveneres det på nytt i det som er verdens største og mest likvide finansielle papir: USD/JPY. Men nå er problemet motsatt: yenen bare faller og faller.
Saken er den at store deler av japansk økonomi fortsatt er preget av stagnasjon og deflasjon. Derfor holdes styringsrenten i Den japanske sentralbanken på1 prosent, med kraftig negative realrenter som resultat.
Det er riktignok en bred konjunkturoppgang i sving på de japanske øyer, ikke minst takket være lave renter og svak valutakurs, men vinnerne er i eksportindustrien og byggebransjen. Taperne er i tjenesteytende næringer rettet mot hjemmemarkedet, hvor da også folk flest jobber.
Problemet for resten av verden er at Japan fortsatt er en stor industrinasjon. Når Kina, verdens desidert største industriland, allerede preges av deflasjon blant annet som følge av enorme statlige subsidier til industrien, så rammes alle handelspartnere av stadig tøffere priskonkurranse. Med Japan i samme situasjon, takket være sin svake valutakurs, blir problemene for industrien i Europa og USA eksistensielle. Trump har ingen mulighet til å øke sysselsettingen i amerikansk industri hvis dette fortsetter.
Det er få finansministre som kjenner den japanske økonomi så godt som Scott Bessent.
Han har nå tatt et initiativ, hvor USA hjelper japanerne stabilisere Yen-kursen ved intervensjoner. Begge lands sentralbanker selger nå valuta for å kjøpe yen. Litt ironisk er det da Bessent i unge år tjente en formue på å vedde mot slike intervensjoner fra sentralbanker. De færreste valutaspekulanter levner Bessent, som nå altså er på andre siden av bordet, noen sjans til å lykkes.
Valutaintervensjoner slår direkte ut i rentemarkedene. Under Endaka på 1980-tallet måtte den japanske sentralbanken senke rentene sine kraftig for å stagge yenens himmelferd. Det i sin tur ledet til en av verdenshistoriens største kredittbobler på hjemmebane.
Nå prøver amerikanerne å unngå at deres renter stiger, som følge av at Japan selger amerikanske statsobligasjoner for å skaffe dollar til veie. Salg som tynger allerede utsatte amerikanske statsobligasjoner.
Denne episoden er for meg det andre slag i en gongong som må få investorer til å våkne, når det gjelder farene for lange statsobligasjoner. De implisitte 2050-rentene, som ligger i markedene i dag, har hverken USA, Japan eller de fleste europeiske land råd til å betale.
Det som trengs er en periode med lave, trolig også negative, realrenter, og skatteøkninger på bred basis i nær sagt alle utsatte land, for at statsfinansene skal komme til hektene igjen.
Den første alarmen som fortalte oss at noe var galt, kom i fjor høst da både aksjer, kredittpapirer og statsobligasjoner falt tilbake i verdi. Gamle tommelfingerregler om negativ samvariasjon mellom aksjeverdier og kurser på statsobligasjoner ble brutt.
Denne andre er altså dagens yen-krise hvor Japan holder negative realrenter kun takket være at de kan intervenere i valutamarkedet. Problemet for amerikanerne er at japanerne finansierer sine intervensjoner ved å selge amerikanske statsobligasjoner. Altså, drive opp allerede skyhøye obligasjonsrenter i statene. En god gjennomgang av problemene hører du her.
Det tredje (fremtidige) slag på gongongen kan bli skjellsettende, hvis investorer konkluderer med at statsfinansene er elendige, kredittmarkeder utsatt, aksjemarkedet er for dyrt, samt at finansministre og sentralbanksjefer er maktesløse.
Regningens time har ikke kommet. Ikke enda. Men sommerens yen-krise forteller deg at den er på vei. Det med mindre de store land klarer å holde svært så lave realrenter over tid, samtidig som de rydder opp i statsfinansene.
For norske økonomer er dagens valutauro en påminning om at du kan få mye større problemer enn inflasjon. Høy og uventet inflasjon reddet statsfinansene i både USA og Storbritannia på 1970-tallet. I dag, hvor asiatisk deflasjon skyller over verdensøkonomien, må Vesten passe seg for å presse økonomien over i en tilstand med så lav inflasjon og økonomisk vekst at vi alle mister tiltro til lange obligasjoner.
Ja, tidene har forandret seg.