Vår BNP-fetisj

by | 25. January 2025 | Norsk økonomi, Uncategorized

Vet du hvor mye BNP-vekst det er i verdens lykkeligste land, Finland? Absolutt ingenting. Hakke vært det siden finanskrisen. Siden 2019 har det heller ikke vært BNP-vekst i Tyskland eller Østerrike. Dette bare som et apropos til debatter om norske vekststrategier med mer.

Norge kommer sletts ikke så verst ut av en europeisk konkurranse om det å ha høyest BNP-vekst. Vi slår alle europeiske land det er naturlig å sammenligne oss med. Noe som vil glede de som er opphengt i sånt.

Og vi kunne ha vunnet med klarere margin. Her er noen enkle vinnertriks:

  • Bor etter olje og gass i Lofoten
  • Tillat massiv arbeidsinnvandring på luselønninger
  • Dropp alle ESG-krav til næringslivet
  • Snauhogst i alle nasjonalparker

Ok, så du vil ikke gjøre noe av dette. Da må du akseptere en lavere BNP-vekst enn du kunne ha fått. Noe som er helt ålreit.

Også lokalt hører jeg mye av den samme tankegang. Bygger du nok veier, storfjøs og tuneller vil folk visstnok strømme til. Uten at vi har erfaring for at så vil skje. Batterifabrikkene som skal bygges vil øke BNP, men trolig gå med underskudd i en mannsalder. Ingenting av dette er klokt eller økonomisk regningssvarende, men det øker BNP.

Japanerne har vært gjennom noe av det samme som vi tydeligvis skal prosessere. Det å gi litt blaffen i BNP-veksten. I dag så ler de bare av land som Kina som lager BNP-mål. Først settes ‘målet’, denne heroiske ambisjon som landets 1,4 milliarder mennesker formanes til å nå for å bli lykkeligst mulig. Deretter doserer myndighetene en penge- og finanspolitikk slik at ‘Målet’ nås. Skorter det med litt BNP-vekst lånefinansierer man noen tusen milliarder av kroner for å bygge broer, toglinjer eller rett og slett hva som helst, for at det hellige mål kan nås.

Selv er jeg flittig leser av næringslivsspaltene hvor det er kommet på moten her i gamlelandet å være bekymret for lav BNP-vekst. Tja, hva er problemet? Kan en ikke bare la folk jobbe, forbruke og investere det de vil, og så får BNP bli hva det måtte bli? Selvfølgelig bruker en virkemidler som renter, skatter og avgifter for å sikre at økonomien husholder med ressursene på en best mulig måte og sikrer full sysselsetting, men BNP får bare bli hva det blir. I det lange løp er jo økonomisk vekst i sunne samfunn bestemt av tilgangen på arbeidskraft, kapital og nye teknologier. Ingen husker hva renten var i 1968, men alle husker månelandingen.

I senere år har økonomisk teori grepet stadig lenger inn på psykologiens domener. Mye forskning av i dag går på å forstå hvorfor folk velger å leve som de gjør, og hjelpe dem gjøre klokere valg. Finne en bedre balanse i livet, for eksempel ved å ønske seg mer fritid.

Her kommer man fort i klinsj med BNP-fantastene våre, som gjerne vil at vi skal jobbe lengst mulig og unngå tidligpensjonering. Og jobber fattigfolk til de stuper får den høyreradikale økonom den orgasme som bare komboen høy BNP-vekst og lave pensjonsutbetalinger kan gi.

Dette betyr ikke at alle kommer til å velge seg maksimal fritid og minimale arbeidsår hvis de fikk velge fritt. Selv ønsker jeg å jobbe spå lenge jeg har lyset i mitt hode, for å sitere Voltair.

Men vi i Norge kan også søke inspirasjon fra andre filosofiske tradisjoner, utenfor vår kultur. Nå skal vi jakte på din Ikigai: din ‘mening med det å leve’. En eldgammel filosofi fra kongedømmet Okinawa, nå en del av det moderne Japan. Et land som allerede i dag har nær 100 000 mennesker mer enn hundre år gamle. Disse trenger en grunn til å stå opp om morgenen. Mens jeg sitter og editerer dette manus, popper det opp en melding om at en 116-årig japaner døde i dag. Kondolerer.

Ikigai tvinger deg til å tenke på ulike aspekter av ditt liv. Du må velge et tverrsnitt av det du mestrer, det du liker å holde på med, det du tjener penger på, og det du synes er etisk fornuftig. Da vil du også kunne bli svært så glad i dine valg i livet. Her vist ved et mye brukt Venn-diagram, Figur 4 (kilde: Wikimedia):

På norsk:

  • Kjærlighet: du må jobbe med noe du liker
  • Penger: De fleste trenger penger, men dette behov vil variere, da noen har råd til å jobbe gratis for veldedige formål
  • Moral: Her igjen har folk forskjellige idéer om hva en god gjerning er
  • Mestringsfølelse: Du får til noe, og er god i det du driver på med

En kommer neppe utenom at folk også over tid vil innrette seg forskjellig. Ikke alle har den samme Ikigai. Og et vellykket, moralsk fornuftig samfunn gjør plass til at vi alle har forskjellige mål i livet som vi prøver å forfølge. Samt at mange aldri finner sin indre lykke eller sin Ikigai – uansett hvor hardt de leter.

Folk må få leve ut sin valgte tilstand av Ikigai, gitt sine tilganger på arbeidsevne, finansiell formue og understøttelse, men da uten å være til plage for andre. Denne type livsutfoldelse er langt vanskeligere å beregne når du er rik enn når du er fattig.

Og jo rikere Norge blir, desto mindre grunn er det til å bekymre seg over hva BNP-veksten måtte bli. Det vi alle burde finne ut av er heller hva som er vår personlige og høyest individuelle Ikigai

Har du 10 minutter til overs, kan du gjøre dummere ting på en doven lørdags ettermiddag enn å se på denne.

Kategorier

Siste innlegg