I ‘A Christmas Carol’ vender Charles Dickens tilbake til spørsmålene om betydning av det å leve i denne høytid. Bør ikke julen minne oss på at livet ikke dreier seg om å akkumulere mest mulig finansformue?
Vel, her i ligger en moral for de norske eliter. På en eller annen måte har offentlig sektors samlede inngrep i økonomien sikret at husholdningene har det ille, og later til å få det verre. Bare les i Norges Banks siste regionale rapport. Bedriftene melder om at varekonsumet kommer til å gå ytterligere ned i første kvartal 2025, etter et meget svakt år hvor det knapt nok har vært vekst. Det til tross for at befolkningen øker. Varekonsumet per innbygger er i dag om lag det samme som det var våren 2008.
Det gjøres sikkert mye grundig analysearbeid på hvorfor regjeringen gjør det svakt nå om dagen, men litt som en feber kan avsløre at kroppen er syk – av et eller annet – så forteller den uhyre svake utviklingen i varekonsumet at et eller annet er fundamentalt galt i den økonomiske utviklingen ved inngangen til det nye år.
I løpet av de siste fem år har Oljefondet doblet seg i verdi, med en økning per capita på i underkant av to millioner kroner per person. Scrooge, eller Disney versjonen av han i Andeby, ville ha vært stolt. Men fortsatt skal husholdningene lide. Ukens ramaskrik om strømprisene er tragikomisk. Ja, dette er forferdelige utgifter for oss alle, men landet som helhet blir rikere jo høyere energiprisene er. Det har seg bare slik at pengene stopper opp et eller annet sted i systemet, uten å nå frem til husholdningene. Det er systemet – overføring av kraftinntekter til lønnstagernes lommebøker – det er noe galt med, ikke de velsignede høye kraftprisene.
Norges Bank vil nok slå seg på brystet og si at det står sletts ikke til så verst gitt at den samlede økonomiske veksten neste år holdes oppe av eksport og høye energipriser. Men det er jo nettopp det som er sykdomstegnet til norsk økonomi. Husholdningene er så dårlig stilt at krona må være ekstremt svak, slik at folk skaffer sinnssyke mengder av valuta for å holde familieøkonomien oppe. Noen vil si at det er flott at norsk konkurranseevne er blitt så god at folk fra Bangladesh kan kose seg i Tromsøs natteliv, men andre vil spørre seg om vi virkelig trenger flere turister i de overfylte sentrumsgatene til Nordens Paris. Og asiatene kan kun komme hit som turister. Det skulle ha tatt seg ut om de fikk lov til jobbe! Ja, det er en krølltopp som faktisk har foreslått noe så vanvittig.
Summen av Europas høyeste renter, en stram boliglånsforskrift, og en regjering som har mistet gangsynet i det den tiltrådte, gir nye lidelser for husholdningssektoren. Jeg kan bare ikke tenke meg at en regjering som i sin spareiver ville gjøre Onkel Skrue misunnelig har noen som helst mulighet til å overleve i et land med en så materialistisk befolkning som den norske. Jeg sier ikke at det nødvendigvis er galt å legge 1 000 milliarder kroner til et svulmende Oljefond neste år, bare spår at dette klarer ingen norsk regjering å overleve når det skjer samtidig med svakt privat konsum.
Selv har jeg foreslått en rekke avhjelpende tiltak for å få opp husholdningenes inntekter og konsum:
- Fjerning av matmoms samt moms ved serveringssteder
- Gå tilbake til 28 prosent rentefradrag (fra dagens 22)
- Lett på 5 ganger regelen for boliglånsforskriften
- Tjore fast krona på Euro, som danskene har gjort, slik at usikkerheten om rente- og valutakursutvikling reduseres
Finansminister Trygve Slagsvold Vedum har kommet med et glimrende forslag om å kutte skattene i Distrikts-Norge, hvis han blir finansminister. Et klokt forslag, men han trenger ikke vente med å gjennomføre tiltakene til han blir noe han allerede er.
Uansvarlig kalles denne type tiltak som bare vil stimulere kjøp av luksusartikler, fråtsing og innkjøp av juleleker. Som om livet skulle være gøy? Nei, vet du hva! Du må vite at overdreven julefeiring kan skade arbeidsmoralen, og gi det norske samfunn enda verre sykefravær i romjulen enn de allerede skammelige høye nivåer vi har i resten av året.
Nei, slikt no skakke vi ha her til lands. I hvert fall ikke de neste 10 måneder, hvorpå nye koster overtar i regjeringskontorene.
Noe av problemet for regjeringen er at den ikke tør å overprøve embetsverkets overoptimistiske prognoser for 2025. Helt absurd høye prognoser for privat konsum (+2,6%), boliginvesteringer (+12,1%) og inflasjon +(3%) fikk vi servert i Nasjonalbudsjettet for året 2025 så sent for få uker siden. Da tvinges en ansvarlig finansminister til å kjøre stramt. Jeg klandrer derfor ikke finansministeren for at budsjettet ble bare så altfor stramt til at han har sjangs til å bli gjenvalgt.
Nei, jeg klandrer egentlig ingen for noe som helst. Bare undres over hva regjeringen egentlig driver på med. Er ikke poenget å bli gjenvalgt? Kanskje jeg har misforstått?
Som Scrooge, eller Onkel Skrue, kan regjeringens representanter feire jul i visshet om at intet regime før dem, eller noen annen regjering i noe demokratisk land før, har vært så flinke med å spare opp kontanter som denne. Søknaden for notering i Guinness rekordbok blir raskt innvilget.
Men var det virkelig det som var målet for en regjering med det største rødgrønne flertall på Stortinget noensinne?
Dens etterfølgere vil få lett spill. Som en omvendt Scrooge, som er forvandlet av Julespøkelsets formaninger, så kan den kommende blåblå regjering gjøre alle nordmenns liv så mye lettere og lystigere ved å ødsle med oljepenger.
Julen 2026 blir nok en hedonistisk fest av den storslagne sort, sporet an av store skatte- og avgiftslettelser fra en ny regjering som er så gavmild at selv julenissen blir forlegen.
I alle hus og grender vil folk i julen 2026 kunne forlyste seg med glade unger som drukner i meningsløse lengder av julegaver, slik det norske folk later til å ville ha det. Latteren må kveles der hvor bestefedre blamerer seg etter litt for mye kvirrevitt i glasset, men alle tar slikt med godt humør – for nå er det god gammeldags jul igjen i Norge!
Ja, i alle hus og hyttepalasser er det lys, varme og ablegøyer i romjulen 2026. Unntatt i de boliger som huser de avgåtte regjeringsmedlemmers familier. Her er sorgen over de bortkomne, sløsede midler stor. De voksne gråter en skvett der de fortærer flesk og duppe med tanke på alle de tapte muligheter de hadde til å skape sine egne fester for ‘vanlige folk’. Muligheter som neppe kommer tilbake før en gang ut på 2030-tallet.