Vi kan alltids diskutere hvor blå himmelen er. Det er altså i sånne anliggende vanskelig å skille sak og vurdering.
Og når det gjelder bruktboligpriser kan en godt si at de er høye i forhold til hva de var for 10 år siden. Mye av problemet er jo at en kan alltid finne et sammenligningsgrunnlag som passer til adjektivet. Boliger er dyre i forhold til det meste: biler, fritidsbåter og kaffé-latte.
Men for en næring så er det alltid problematisk når priser og produksjonskostnader er i uoverenstemmelse. Er bruktboligprisene for høye, kan det skapes grobunn for vill boligbygging av useriøse aktører. Er derimot, som nå, bruktboligprisene for lave i forhold til salgsprisene på nye boliger, vil boligbyggingen i samfunn hvor private aktører skal stå for byggingen stoppe opp.
Figuren nedenfor viser utviklingen i prisene på nye og brukte boliger siden 2011. I senere år har det vært en økende gap. Nybygg har hatt en kostnadsvekst som er 16 prosent høyere enn bruktboligpriser de siste seks årene. En divergens som har hatt ruinerende effekt på mange boligbyggere.
Dette gapet er et vitnesbyrd på redusert lønnsomhet ved å bygge nytt. Det blir vanskelig å få til en gjenoppliving av boligbyggingen så lenge dette misforholdet vedvarer.
Og uten endring i Boliglånsforskrift eller rentenivå nå i høst har jeg vondt for å å se at gapet lukkes med det første. Boliginvesteringene vil derfor forbli på usunne lave nivåer også neste år.
Men det var dette med bruk av adjektiver da. Finanstilsynet og Norges Bank kan godt forsvare seg med at det alltid er vanskelig å skille sak og vurdering. Men jeg tar sjansen på å bruke Ragnar Frisch sine ord: Det er dog mulig å si at det er forskjell på en tiger og en kløvereng!
Prisene på brukte boliger er ikke bare for lave, men de er så lave at de truer både den finansielle stabilitet (ved at boligbyggere går i vifta) og den langsiktige utvikling av vårt samfunn, all den tid vi ikke får den boligbyggingen vi trenger.