Jeg sukket tungt da jeg så at det nå åpnes for å bygge blokker med små leiligheter i Groruddalen. Enda verre til mote ble jeg da jeg hørte den briljante Kari Elisabeth Kaski fra SV beklage at så skjer. Det på samme dag som Finanstilsynet ønsker seg en særs stram boliglånsforskrift fordi, ja fordi, det er visstnok godt for et eller annet.
Men alt henger sammen. Så her kommer en slags ‘snabbanalys’ av hva som er ‘galt med boligpolitikken’, eller rettere sagt hvorfor mange velmente politikkforslag har som konsekvens at vi har fått den traurige verden av i dag.
Den norske befolkning kommer til å vokse med en halv til én million mennesker frem til 2050. Og prognosene tilsier at det meste av dette kommer i hovedstadsområdet. Da må det her bygges mye nytt i høyden og i bredden med mindre vi alle skal klare oss med stadig færre kvadratmeter per person enn det vi har i dag. Men vi liker ikke å snakke om noe av dette. Ikke vil vi ha høyhus, ikke vil vi bygge ned grønne lunger, og ikke vil vi ha økt trangboddhet i den eksisterende boligmasse. Da må jo alle nye boliger bli svært så små.
Nå kunne vi ha flyttet offentlige arbeidsplasser som monner ut av hovedstadsområdet, som for eksempel Storting og regjering. Men det vil vi i hvert fall ikke. Alle partier er tvert imot samstemte i at det skal bygges flere praktbygg i Oslo Kommune, uten tanke på at det bidrar til økt befolkningsvekst i hovedstadsregionen.
Oppsummert kan vi konkludere med at de færreste politikere har noen eksplisitt befolknings- og region politikk, men summen av deres ønsker gir økt sentralisering til kommune som omkranser Oslofjorden som resultat. Og når sentraliseringen øker uten at det skal bygges høyere eller videre, må vi ha stadig flere mini-leiligheter.
Men hvordan skal vi bygge disse boligene – gitt vårt (implisitte) valg av regionpolitikk?
Her er det i prinsippet tre metoder:
- Det offentlige kan bekoste boligene
- Vi kan påtvinge private å bygge
- Private, profittmaksimerende bedrifter får ta seg av jobben
Politikere vil helst slippe de to øverste valg. Derfor blir det i hovedsak private bedrifter som utelukkende BYGGER HVOR OG NÅR DET ER LØNNSOMT som skal stå for boligbyggingen vår.
Her kommer politikere, tilsynsmyndigheter og sentralbankfolk inn i bildet. De syntes at boligprisene er høye. Hva de er ‘høye’ i forhold er ikke godt å si. Det vi vet er at prisene på brukte boliger er lavere enn byggekostnadene i det meste av landet. Gapet er også økende. Prisene på brukte boliger vil i beste fall stige med 3-4 prosent i år, mens de siste tall for nyboligpriser viser en vekst på 4,8 prosent. Det blir stadig mindre lønnsomt å bygge nytt. Følgelig må en regne med en videre nedgang i boligbyggingen i nær fremtid.
Så her er element nummer 2 i vår implisitte boligpolitikk: Vi ønsker at private boligbyggere skal stå for bygging av boliger i markeder hvor det blir stadig mindre lønnsomt for dem å bygge.
Det tredje element er selve bruken av boliger: Boliger som kan både eies og leies ut. Her ønsker politikere at det skal gis større rettigheter til leietagere på bekostning av utleiere. Når det blir gunstigere å leie, vil flere ønske å gjøre nettopp det. Når vilkårene for utleie strammes til, blir det også færre boliger som leies ut. I sum må da de velintenderte reformer som sørger for å sikre bedre rettigheter for leietagere gi færre og dyrere utleieboliger – all den tid både etterspørselen øker og tilbudet skrumper inn.
Dermed har vi en sum som kanskje er noe helt annet enn det alle gode mennesker ønsker seg:
Et boligmarked som blir stadig mer sentralisert, med stadig lavere boligbygging totalt, og stadig færre boliger til leie.
Mange flinke politikere, mye mer intelligente enn meg, kommer til å gjøre som Kaski og stønne og protestere på at det har blitt som det har blitt. Men de evner ikke å gjennomføre tiltak som kan endre på resultatet.
Spørsmålet politikerne våre må stille seg er om ikke de små, mørke leilighetene, som dessverre nå skal bygges i en allerede overbefolket dal i Norges hovedstad, bare er det logiske resultatet av våre ulike politikkvalg?
Av og til gir de beste intensjoner, de verste resultater. Sukk.