Kinas norske mareritt

by | 15. July 2024 | Internasjonal økonomi

Jeg holdt et foredrag for en hyggelig gjeng kinesere i fjor. Når du gjør slikt, er det best å ikke kritisere Kina på noen måte. Folk der borte har blitt mer og mer nærtagende med årene. Så jeg valgte heller å snakke om den store norske finanskrisen, men på en måte som gjorde det klart at det var Kinas problemer jeg hadde i tankene.

Kort fortalt valgte Norge på midten av 1980-tallet å bevilge seg en fest i forkant av det som var ment å bli vedvarende gode tider. Oljeprisen var høy, boligmarkedene skulle liberaliseres samtidig som kredittmarkedene for første gang ble sluppet fri. Dessverre var det ingen tilhørende skattereform som kunne hindret folk å låne til pipa. En kunne trekke fra 70 prosent av renteutgiftene på selvangivelsen. Bankene var heller ikke spesielt gode på kredittarbeid til innenlandsk publikum da de hadde lenge levd med trygge reguleringer som ikke krevde all verden av saksbehandling. Vi hadde tungrodde systemer med mangel på pantebrev og mye usikrede lån.

Når nedturen kom til norsk økonomi, gikk mye galt samtidig. Oljeinntektene falt kraftig, mens rentene på vår utenlandsgjeld steg. Husholdningene fikk bondeanger og strammet til så godt de kunne. Boligprisene som hadde skutt i været i årene 1986 -87, kollapset. Norges Banks forsvar av kronekursen sendte rentene til himmels med så store tap i landets største forretningsbanker at staten måtte redde dem.

Jeg tror den kinesiske delegasjonen så analogien til deres egne problemer.

Egentlig startet Kinas utfordringer allerede under den store vestlige finanskrisen i 2008 med Kinas voldsomme stimuli for å sikre god økonomisk vekst. Ser en på tabellen nedenfor fra IMF gikk da Kina over fra å bygge seg stadig større handelsoverskudd til å ta pumpe opp innenlandsk økonomien ved hjelp av løssluppen kredittgiving. I 2013 ble man bekymret for de langsiktige effektene av denne gjeldsoppbygging da Kinas yrkesbefolkningen startet sin ugjenkallelige nedgang. År om annet skrumper nå også den samlede befolkning med om lag én million mennesker. En nedgang som vil tilta i årene som kommer.

Men reformviljen var ikke stor i 2013. På samme måte som Willoch-regjeringen så kviet Xi Jinping seg for å reformere skattesystemet slik at det ble mer bærekraftig. Den jevne kineser betaler i dag fint lite skatt. Det offentliges inntekter, og da spesielt lokale myndigheters inntekter, kommer fra i hovedsak fra leasingavtaler på statlige tomter som utbyggere kan utvikle til industri, annen næringsvirksomhet og boligbygging.

Men beløpene som har blitt tatt i bruk for å utvikle Kina til et moderne samfunn krevde langt mer enn det myndighetene kunne sanke inn ved eiendomsutvikling. Lokale myndigheter lånte så mye at den samlede gjeld til den offentlige sektor mer enn doblet seg som andel av BNP. Husholdningene som kjøpte leiligheter på plan ble tvunget til å finansieres leilighetene som skulle bygges. Noe som gjør dem svært så sårbare hvis prosjektene skulle havne i skifteretten før boligene er innflytningsklare.

I fjor høst fikk kinesiske myndigheter sterke advarsler fra IMF at det nå hastet både med en skattereform og med kraftige tiltak for å stabilisere en eiendomssektor som hadde vært under press siden 2021, da Kina innførte et nytt og strengt kredittregime for eiendomsutviklere. Vi får se i det fire dager lange tredje plenum som starter i dag, om det kommer kraftfulle anstrengelser for å hindre at økonomien fortsetter sin nedadgående spiral. Det tredje plenum er Det kinesiske kommunistpartis viktigste økonomiske strategisamling i en gitt presidentperiode. Her er partiets propaganda video. Forventningene i markedene er små, men det er håp om at det kommer noe på skattereform, noe hjelp til boligbyggerne og varsko om at staten må ta opp enda større lån.

Og det var dette jeg prøvde å fortelle kineserne at de måtte gjøre. Faren er at Kina allerede har havnet i det økonomer kaller sparingens paradoks: Når alle forsøker å spare mer svekker det folks etterspørsel etter varer og tjenester så mye at inntektene i samfunnet ender opp med å bli lavere enn før spareiveren tok overhånd. Staten må stoppe slike prosesser ved å sprøyte mer penger inn i økonomien. Det er dessverre slik at løsningen på en krise som delvis skyldes at man har lånt for mye er for staten å låne enda mer.

Husk at den norske krisen varte over en periode på fem år, og ble først avløst av nye oppgangsperioder etter at mange hadde mistet jobben, et stort antall bedrifter hadde fått gå konkurs og takket være et nytt omslag til det bedre i internasjonale konjunkturer. Kina har nok det verste foran seg.

Hvis Kina er i nedadgående spiral hvor innenlandsk etterspørsel faller på en slik måte at folks inntekter reduseres, er det lite håp om å stabilisere privat konsum og investeringer til neste år heller. XI Jinping må nå se alvoret i situasjonen og gripe til sterkere lut for å redde økonomien fra å havne i en deflatorisk spiral.

Konsekvensene av vedvarende økonomiske problemer i Kina kan bli en ny bølge av deflasjon globalt. Kina alene står for om lag 30 prosent av verdens industriproduksjon og produsentprisene i landet er fallende. Innenlands kan det oppstå mer sosial uro, noe som myndighetene må takle på en klok måte. Det eneste positive med Kinas store og voksende økonomiske problemer er at det kan gjøre kineserne mer medgjørlig i internasjonale tvister som i Sør-Kina havet og i spørsmålet om Taiwan.  

Kategorier

Siste innlegg