Fairport Convention var en såkalt folk-rock gruppe på 1970-tallet med en viss suksess. Musikk som kanskje ikke passer til en russefeiring av i dag.
En musikk som min generasjon vokste opp med, men som er like utdatert som regjeringens så kalte ansvarlige politikk. I løpet av sin regjeringstid har vanlige folk i Norge fått en markert forverring i sin materielle hverdag. Som svar på dagens og morgendagens utfordringer later det til at regjeringspartiene, LO og venstresiden satser på gårsdagens løsninger. Mer tung, energikrevende industri som krever rasering av natur, import av dyr utenlandsk arbeidskraft for nye fabrikker som er dømt til å gå med underskudd så lenge de får love til å leve. I landbruks- og fiskeripolitikken er hovedsporet å fortsette med å bygge stadig større enheter, noe som drenerer distriktene for arbeidsplasser.
Byggebransjen raseres i disse dager. Jeg klør meg i hodet på hvordan den skal reise seg igjen uten en ny innvandringspolitikk. Kommunesektorens akselererende behov for arbeidskraft kommer til å suge opp det meste av tilveksten i norsk sysselsetting i årene som kommer. NAV sier at det blir stadig vanskeligere å hente folk fra EØS-området til gamlelandet, og fagorganiserte blokkerer for arbeidsimport fra Afrika og Asia. Her bor det folk som ikke må få jobbe i Norge. De får nøye seg med å klappe, bukke og neie når de får besøk av gavmilde representanter fra vår forvokste utenrikstjeneste.
Det er veldig vanskelig for en gammel Arbeiderparti-velger å se noe som helst fornuft i dette. En lidelse er det å se på. Flinke folk lenger ut på venstre flanke ser ut til å være lite konstruktive. Det stopper med analysen av utallige NOU-er som belyser vårt samfunns utfordringer. Det til tross for at statskassen utsettes for stadig nye inntektssjokk med ufattelig rikdom som resultat. Det blir med å slå ut med hendene og ønsket om å gi bort fattige nordmenns formue. Ja til de fattige, men altså fattigfolk i utlandet, ikke i Norge. Misnøyen til svake grupper her hjemme er til for å dyrkes.
Det er vanskelige å se de ideologiske røtter til dagens økonomiske politikk. Salige Karl Marx var opptatt av at folk måtte være så frie som mulige. Men bundet av unødig høye skatter, en boliglånsforskrift som hindrer folk å velge selv hvordan de vil låne og spare, og ressurssløsing som kun Qatar-liknende oljeland kan tillate seg, har venstresiden for lengst forlatt sine ideologiske kilder. Marx sa mye rart, men jeg kan aldri huske at han var opptatt av statlig industrisatsinger med en svak eim av kameraderi og korrupsjon.
Vel, det er bare halvannet år igjen av dette. Da blir det nok en ny tid for Norge.
Jeg koser meg med MAKTA, noe av det beste NRK har laget i senere år. Men én dimensjon mangler hos serieskaperne, den økonomiske. Ved inngangen til 1980-tallet var det et bredt folkelig opprør i USA, Europa og Norge mot sosialdemokratenes utdaterte økonomiske politikk. Det tok mange år før sosialistene kom tilbake. Noen vil si at de heller aldri gjorde det. Tony Blair, Bill Clinton, Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg var noe helt nytt som bare sementerte de borgerliges ideologiske triumf.
Et av medlemmene i Fairport Convention yndet å spøke med at deres musikk var fint akkompagnement til selvmord. Her kan alle mine frender på venstresiden nyte deres mest kjente sang, kåret til en av de beste folkrock-visene noensinne. En sang som kanskje passer seg ved de rødgrønne valgvakene i 2025.
Der hvor høyresiden på valgnatten i september 2025 spiller den ene russesangen etter den andre får vi tapere lene oss tilbake i godstolen med noe godt i glasset og lure på hvor dagene ble av. Akk ja, alle de forspilte muligheter denne regjeringen hadde.