En anerkjent amerikansk økonom ved navn Arthur Burns ble i 1967 sendt rundt omkring i verden for å sondere mulighetene for at IMF kunne revaluere gullet mot amerikanske dollar – eventuelt at IMF kunne få større kredittrammer. Saken var jo den at antall dollar i omløp i verden hadde økt dramatisk, mens gullbeholdningene var mer eller mindre uendret. Noe måtte jo gi etter – før eller senere. Og året etter gikk det helt galt. Men ikke i IMF. Ikke enda.

1968 var for de vestlige samfunn et år hvor politikk, økonomi og samfunnsliv fikk sine vulkanutbrudd. Et år hvor man fikk utløst store spenninger som hadde bygd seg opp gjennom 1960-tallet. Mot slutten av dette ti-år skulle disse ulike krefter presse på og skape opptøyer, omkalfatringer og inflasjon i så mange byer. Ingen vestlige samfunn gikk ubemerket gjennom disse tumultrike år. Det hele skulle vise seg også å bli for mye for Bretton Woods systemet.

Året begynte med fred. 1967 hadde sett så mye vold og opptøyer i USA, så mye lidelser i krigssoner i Vietnam, og i kamper for uavhengighet i den tredje verden, at Paven ba om at året 1968 måtte innledes med én fredsdag. En bønn som ble hørt.

På denne tid var konformitet i arbeid, leveveier og kultur verdifulle dyder. Krigsgenerasjonens forsakelser var friskt i minne. Det å leve annerledes var forbeholdt kunstnere og de rike. Eliter man kunne med skrekkblandet fryd lese om i de såkalte damebladene, der man satt hjemme og nøt sin saft etter en lang og hard arbeidsdag.

Men en ny generasjon, som var langt bedre utdannet enn sine foreldre, var på vei ut i arbeidslivet. En generasjon som kunne utfordre gamle autoriteter, blant annet fordi at de hadde råd til det. Mange unge kom fra hjem som var rike nok til at ungdommen kunne tillate seg en hippietid med demonstrasjoner, festing og alternativ livsstil. Ble de lei kunne de jo bare vende hjem til mammas og pappas villa. En holdning til livet, uten følelse for plikter, uten takknemlighet for det å ha fått utdannelse og uten tro på autoriteter. Holdninger som ga sterke brytninger også innad i mange familier.

Året startet med den demokratiske vår i Praha hvor Tsjekkoslovakia prøvde å bryte ut av kommunismens lenker, bare for å bli knust av den sovjetiske leder Leonid Bresjnevs sine tanks i august samme år.

I Frankrike var det nye tider, noe som ikke var så lett å se i et samfunn som hadde valgt den aldrende Charles De Gaulle som sin president i 1959. Vietnam-krigen var tapt på 1950 tallet. De Gaulle tok Frankrike også ut av Algerie i 1962.       

Frankrike var på denne tid fortsatt et konservativt samfunn hvor de fleste voksne var troende katolikker. Det selv etter at eksistensialister som Jean Paul Sartre og Simone de Beauvoir hadde forfektet sin ateisme, krevd likestilling mellom kjønn og mellom raser, mens de levde utsvevende privatliv i full offentlighet. Men utover på 1960-tallet var også normene i brede lag av den franske befolkning under press. På kinoene skapte gud kvinnen i form av Birgitte Bardots rollefigur.

I 1968s første uker noterte De Gaulle seg hvor kjedelig forholdene i Frankrike var sett i forhold til et Vietnam sto i brann, et Praha i opprør, og hippie-bevegelsen på amerikanske universitet som da var i ferd med å slå i full blomst. Så sent som året før hadde hans kone Yvonne ivret for at miniskjørt skulle forbys i Frankrike. Det Frankrike kunne trenge nå var litt mer disiplin, skulle en tro hans trofaste, rettroende og lojale presidentfrue Yvonne.

Studentopptøyene eksploderte imidlertid våren 1968 i Paris, med barrikader og regelrette gatekamper i hovedstadens fineste bulevarder. Opprøret hadde sitt utspring i universitetsmiljøene hvor studenter måtte bo trangt og kummerlig, kle seg konservativt og for all del unngå umoral i de overfylte studentbyene.

Et opprør De Gaulle hadde ingen forståelse for. Politiet svarte med unødig stor brutalitet og mai-dagene var preget av opprør hvor studenter og unge arbeidere fant hverandre i kampen mot myndigheter, bedriftseiere og strenge sosiale normer. Uten å kunne forstå sin samtid gikk de Gaulle av i 1969. Han døde året etter i sitt kjære hjem sittende ved sin arbeidspult.

Franske bedriftsledere prøvde å kjøpe seg fri ved å gi industriarbeiderne store lønnstillegg. Den årlige lønnsveksten i fransk industri nådde 15 prosent denne høst. Det i en situasjon hvor mange økonomer fryktet at den franske franc allerede var overvurdert i forhold til andre valutaer.

I Storbritannia hadde mange år med jevn økonomisk vekst og lav arbeidsledighet bidratt til å radikalisere fagorganiserte. Arbeidsfolk som i alle år hadde sett seg lei av av å være underdanige tjenere til sine sjefer, bedriftseiere og aristokrater. Storbritannia var fortsatt et klassedelt samfunn, hvor aristokratiet hadde usedvanlig mye makt for et moderne samfunn å være. Besteforeldre i mang en arbeiderfamilie kunne fortelle sine barnebarn redselsfulle historier om overklassens maktmisbruk under generalstreiken i 1926. Bitterheten i mange arbeidersamfunn var fortsatt stor i 1968.

Konflikter mellom fagforeninger og myndighetene skulle plage både sosialdemokratiske og konservative regjeringer helt inn i Thatcher-årene på 1980-tallet, da storsamfunnet nok en gang kom til å bruke slegge på de krakilske fagforeningene. Noe som i sin tur ga nye generasjoner av fagorganiserte arbeidere bitre erfaringer som kunne fortelles videre til sine barn og barnebarn. Helt frem til vår tid.

Men det var i USA at året 1968 ga de største forandringer. President Johnson lovte ved inngangen til året at krigen i Vietnam snart ville opphøre, kanskje inspirert av Pavens fredsbønn. Men virkeligheten trengte seg på.

Vietnamkrigens grusomheter, med det vi i dag ville stemplet som krigsforbrytelser, var kilden til store demonstrasjoner overalt i verden ved inngangen til året. Allerede i slutten av januar grep Vietcong til sin mest voldsomme offensiv så langt i krigen, under den normalt fredfulle Tet-feiringen av det vietnamesiske nyttår.  Den amerikanske president Lyndon Johnson trakk seg kort tid etterpå fra det kommende presidentvalg.  Den en gang så mektige og bøllete Texas bonden Lyndon Byrd Johnson, som hadde gjort så mye for å bedre velferdsordninger og bekjempe rasisme i i sin tid som president, trakk seg tilbake til sin bondegård, hvor han drakk og røkte i ensomhet til han døde få år senere, merket for livet av mobbens daglige rop da han satt i Det Hvite Hus’ ovale rom :

-Hey, LBJ, how many babys did you kill today?

1968 var for amerikanerne et intenst voldsår. Martin Luther King ble myrdet i april, mens Robert Kennedy led samme skjebne i juni. Med det sloknet også håpet for en fredelig løsning på det amerikanske samfunns indre spenninger. USAs voldsbølge kulminerte samme høst i Chicago under demokratenes landsmøte. Tusenvis av amerikansk ungdom slåss i gatene mot store politistyrker, mens demokratene valgte norskættede Hubert Humphrey som sin nederlagsdømte presidentkandidat.  

Amerikansk økonomi var annerledes den gang. Antall ansatte i amerikansk industri passerte ved inngangen til 1968 for første gang 18 millioner (mot bare 13 millioner i dag).  De store bilkonsernene, konsentrert i det nå herjede Detroit, hadde hundretusentalls av fagorganiserte som produserte millioner av biler for salg over hele verden. Arbeidere som hadde inflasjonsbeskyttete lønninger. Dette var også en tid da karteller fikk operere fritt, samtidig som prisene på mangt og meget var regulert. Flyselskapene hadde i disse år et hyggelig oligopol, beskyttet mot oppstartselskaper.

De gode tidene ga normal BNP-vekst og inflasjon i 1967, men farefullt høye 5 prosent prisvekst i 1968 og hele 7 prosent i 1969. For å kvele inflasjonen økte den amerikanske sentralbank sine renter og pengemengden fikk falle. Året 1970 ga amerikansk økonomi en hard nedgangskonjunktur hvor til sammen 150 000 bilarbeidere ble permittert.

Det er et gammelt munnhell blant makroøkonomer at ‘når amerikansk økonomi blir forkjølet, får resten av verden lungebetennelse’. Noe som slo til også denne gang, med lavkonjunkturer i Europa og Japan, etter hvert som bortfallet av amerikansk etterspørsel etter europeiske og japanske varer ble merkbar.

Men noe var forandret i verdensøkonomien gjennom årene med Bretton Woods. USA var blitt gradvis mer avhengig av verdensøkonomien og av å kunne kjøre med handelsunderskudd, betalt med nytrykte dollarsedler. USA var ikke bare blitt avhengig av å selge sine varer utenlands, men også ved at importen av alle typer varer hadde tatt seg opp. Også råolje. Skulle prisene på noen av disse varer (for eksempel olje) økes av en eller annen uforutsatt grunn, ville den amerikanske forbruker komme til å lide.  Noe han da også gjorde til gagns etter at OPECs opprør noen år senere kom i sving.

Presset fra stigende utgifter i offentlig sektor i USA, med tilhørende økte budsjettunderskudd, og stadig mindre tillit til Bretton Woods systemet, skulle gi et trykk som det internasjonale pengesystem umulig kunne tåle over tid.

1968 var året da Richard Nixon ble valgt til president i en knepen valgseier over Norgesvennen Humphrey. Allerede året før ble Nixon informert av ovennevnte Arthur Burns om at det var et gryende behov for å reformere det globale pengesystemet, men presidentens bekymringer knyttet til internasjonal finans forsvant i festivitasen etter at han ble valgt til president. Det skulle gå tre år til før det internasjonale pengesystem fikk sitt vulkanutbrudd.  

Mange trekker i dag paralleller mellom 1970-tallet og dagens utfordringer. Det bør man være forsiktig med før en setter seg inn i hvor unike spenningene i de ulike vestlige samfunn strevde med den gangen. Næringsstrukturen, graden av fagorganisering og inflasjonsbeskyttende klausuler i arbeidslivet var helt annerledes den gang enn de er nå. Folk har forandret seg. Studentene som slåss i gatene i 1968 har for lengst blitt pensjonister. Mao og Marx har gått av moten. Ungdom av i dag har funnet sitt opprør i miljøbevegelsen.

Den senere sentralbanksjef Arthur Burns skulle få mye av skylda for at det gikk galt med inflasjonen på 1970-tallet, men det er kanskje bare slik at store omveltninger, ikke bare i samfunnet, men også i priser og lønninger, var bare helt uunngåelige – før eller senere.

Og det skulle ikke vare lenge før Bretton Woods brøt sammen. Kanskje heller ikke det var til å unngå?

Kategorier

Siste innlegg