Vår nye finansminister har neppe før blitt sammenlignet med Sisyfos. Du husker kanskje den greske myten om denne kongen, som ble tvunget av gudene til å rulle en stein oppover en bakke til evig tid. En fullstendig meningsløs og evigvarende oppgave.
Men Vedumen er en moderne Sisyfos. Først og fremst kjemper han en kamp om å holde tilbake på pengebruken. En forgjeves og meningsløs kamp!
Oljepengebruken neste år blir på 2,6 prosent av Oljefondets saldo, forutsatt sommerens lave energipriser. Men med dagens langt høyere prisbilde blir skatteinngangen uventet sterk. Oljepengebruken havner nå på om lag 1,5 prosent, bare halvparten av hva handlingsregelen (for bruken av oljepenger) åpner for. De sparte midler øker fondets størrelse, og gjør jobben med å nå 3 prosents bruk i kommende år vanskeligere enn den var nå i år.
Det blir litt teatralsk stemning i NRK-studio når ekspertene uttrykker sin dype bekymring, med rynker i pannen og alvor i stemmen, over den høye oljepengebruken. Det burde heller vært den lave bruken av oljepenger som burde bekymre. Før eller siden må pengene inn i økonomien. Og jo mer vi sparer opp, desto mer må tas inn på et senere tidspunkt.
I Finanstilsynet sliter de med likende utfordringer. Jo strengere boliglånsforskrift, desto mer sparer husholdningene opp. Før eller siden må denne tvangssparingen, som jo er et alvorlig inngrep i vår alles økonomiske frihet, opphøre. Men for hvert år som går hvor husholdningene blir rikere, blir det vanskeligere å slakke av på låneforskrifter uten å risikere en ny jappetid.
Målet for denne snusfornuften er selvfølgelig å skape ro i arbeidsmarkedet. Å hindre at det koker over. Demografien presser på. Bare de siste to år har det blitt 45 000 flere av den eldre garde (over 65 år). Vi manglet helsepersonell av alle slag allerede før denne eldre-tsunamien veltet inn over oss.
Helsepersonell av alle slag blir det stadig større mangel på. For sikkerhets skyld lurte regjeringen sykepleierne trill rundt under koronaen, noe som neppe blir glemt. Nå lar våre frontkjempere ved sykesengene seg neppe imponere av å bli klappet på en gang til – uten lønnstillegg. Fremover krever helsepersonellet vårt kontanter på labben. Takketaler har de fått mer enn nok av.
Det er aldri så ille at det ikke kan gjøres verre. Nedstengningen av au pair-ordningen vil ytterligere øke etterspørselen etter arbeidskraft til hjem og barnepass.
Verst er imidlertid den negative virkningen på vår arbeidsvilje som rikdommen har. Ja du hørte riktig, desto mer penger vi har – enten på private konti – eller i oljefondet – desto mindre arbeid ønsker vi å slite oss ut på. Det å bygge opp et stort oljefond er med andre ord den sikre vei til redusert arbeidstilbud, mindre BNP-vekst, og økt latskap. Ikke rart i at mange rike amerikanere heller gir bort det meste av formuene sine til veldedighet, fremfor å overøse barna sine med for mye penger.
Så spar så mye du kan i verdipapirer, kjære finansminister. Det er den sikre vei til stagnasjon og lediggang. Noe du burde vite da du jo er bonde. Norsk ungdom kan ikke brukes til bærplukking eller luking lenger. De er for rike til å trives med slikt. De fleste ungdommer kvier seg også for å jobbe på gølvet eller male låvevegger. Jobber de kan velge bort takket være sin trygge økonomiske posisjon.
Og som sagt: Jo strammere statsbudsjettet blir, desto mer penger samles opp, og desto mindre jobber med smusstillegg og ubekvem arbeidstid er det sannsynlig at norsk ungdom i fremtiden vil utføre.
Regjeringen skal visstnok bruke noen milliarder på å øke industriproduksjonen fremover. Det er jo også en måte å kvitte seg med oljepenger på. Faktum er at industriproduksjonen er på om lag samme nivå i dag som for 13 år siden. Dette til tross for at folk på Stortinget kjemper dag og natt for å hjelpe industrien blomstre. Vi får bare ønske den nye næringsministeren lykke til med sin Sisyfos-gjerning i industripolitikken. Mitt tips er at industriproduksjonen uansett kommer til å stagnere.
Hva burde vi gjøre?
Selv har jeg foreslått å svekke kronekursen ved en evigvarende lavrentepolitikk, satse på borgerlønn til de som jobber og bor i distriktene, og snu om på skattesystemet ved å ta inn mer fra eiendom og mindre fra arbeid.
Men heller ikke jeg har noen oppskrift på hvordan vi skal kunne redusere den statlige rikdommen, og de utfordringer vi da senere får med å fase midlene inn i norsk økonomi. Før eller siden må jo pengene tas i bruk.
Vi makroøkonomer er også noen gode Sisyfoser. Det er bare å glede seg til fremleggelsen av neste års statsbudsjett. Nok en gang skal vi da late som vi er bekymret over at vi sløser bort oljepenger, at barnebarna våre arver for lite, og det blir bare så altfor få samlebånd igjen i Norge for dem å jobbe på. Akkurat som vi gjorde i år og i fjor og i forfjor. Og for hvert år som går blir det å svartmale statens finanser en stadig mer krevende jobb!