Lenge har jeg gledet meg til gjensyn med Johanne og gjengen på Røros i NETFLIX serien ‘Hjem til jul’. En serie fylt av lun humor med fantastiske skuespillere. Oppfølgeren kommer nå i desember.
Men ikke hadde jeg ventet at Næringsminister Iselin Nybø skulle spille hovedrollen i regjeringens variant av serien – skrekkfilmversjonen. Regjeringens foreslåtte pakke er selvfølgelig en imponerende mengde penger, men i forhold til oppgaven vi nå står overfor er det bare altfor lite, med hjelp som kommer bare så altfor sent.
For den nye pakken, raus som den er, later til å gjøre julen i år til en skrekkartet opplevelse for mange småbarnsfamilier. Familier som er uten skyld i den krisen som nå tar kvelertak på dem.
Fordi myndighetene ikke klarte å kontrollere smittespredning bedre enn de har gjort, er Norge tvunget til en ny nedstenging nå i førjulstria., med enorme tap for næringslivet og arbeidstakere som resultat.
En kan undres om hvordan vi har havnet i en sånn situasjon. COVID 19, som det senere kom til å hete, ble oppdaget i desember i fjor, med full nedstengingen av millionbyen Wuhan ved årsskiftet. Utover i januar kom det dystre meldinger fra Asia om hvilken enorm kraft denne nye epidemien (senere pandemien) hadde. Uten å forstå hvor ille det skulle vise seg å bli, lagde jeg i samarbeid med SPAMA denne undervisningsvideoen. Bare ett eksempel på de mange advarsler som kom i årets første uker. Men Norge som samfunn tok det først på alvor 12. mars, lenge etter at Nord-Asia stort sett hadde stengt grensene. Det er mager trøst at det meste av Europa gjorde samme feil.
Under hele kampen mot basseluskene har vi hatt en strategi med kontrollerte utbrudd, uten å ta på alvor at den eneste virkelig effektive strategi mot nye epidemier er karantene og isolasjon. Der hvor New Zealand manet hele befolkningen til samling mot den felles fiende, valgte vi som så mange andre europeiske land en slags middelvei mellom svensk og asiatisk strategi. En middelvei som har vist seg å være alt annet enn gylden.
Nå som vi stenger ned for andre gang er det all grunn for alle Stortingspolitikere å være seg sitt ansvar bevisst. Vi som samfunn kunne håndtert dette bedre. All ære til Nakstad, Høie & Co, som har stått på døgnet rundt for å hjelpe oss gjennom pandemien. Det er ikke deres skyld at det gikk galt. Det er ikke nå ved advent vi skal fordele skyld. Det er nå vi kollektivt skal ta ansvar.
Vi skulle bare ha lært av asiatiske folkeslag som har mer erfaring med slikt. Det at i mangel av en vaksine er det enkleste det beste: Steng grensene og sperr de smittede inne. Ingen frivillighet.
Mange gode nordmenn, med familie og barn, ser i dag sine livsverk lagt i grus fordi vi som samfunn kollektivt har feilet.
Vær nå raus, er mitt råd til alle politiske partier. Del ut midler til de skadelidende. Folk som ikke har tid til å vente over jul. En kunne for eksempel gi alle som permitteres adgang til å ta ut en statsgarantert kassekreditt på 100 000 NOK før jul i sin lokale bank. Denne regning kan gjøres opp senere. En kunne gjøre som Donald Trump og delt ut penger, helikopterpenger om du vil. En kan lage gavekort på 5000 NOK som kan brukes i norske butikker og restauranter. Om ikke annet enn på Take Away. Kjære politikere: Vær så raus at det huskes av senere generasjoner som Norges ‘finest hour’.
Bare ikke stå i desember på Stortingets talerstol og gi vage løfter om ‘god saksbehandling i Brønnøysund i februar 2021’ som julegave fra det norske folk til de kriserammede! Og for guds skyld ikke snakk om behov for ‘OMSTILLINGER’ som jo bare er besteborgerlig omskriving for en prosess kjennetegnet av konkurser, arbeidsledighet, psykiske utfordringer for de familier som rammes – og i siste instans bare så altfor mange selvmord.
Uansett blir dette en tung jul for ti-tusenvis av norske familier. Kanskje det viktigste vi nå gjør er å minne dem alle om at vi står sammen med dem i deres krise? Pengebruken er underordnet. Spesielt nå som arbeidsledigheten allerede nå skyter fart – det i forkant av nedstengingen.
Målet må være at barna som vokser opp husker at dette år, pandemiens år 2020, var det år da vi sto sammen som et folk for å få alle hjem til en trygg og god jul. Alle må få en god jul, uansett hudfarge, religion – eller hvordan vi ble rammet av COVID 19.
Skulle det ryke på noen skatteøkninger for de av oss som er så heldige å ha fast jobb, trygd eller pensjon, får det så heller være. Fint å ofre litt i tider som nå. Det gjør at julestemninga blir spesielt fin, minneverdig. En skjerv til kriserammede landsmenn som gjør at julekakene, kaffen og litt godt i glasset sklir lettere ned, der vi sitter i sofaen med TV-en på.
Ventende i spenning, for å finne ut hva slags eventyr Johanne skal kaste seg ut i, der hun strider frem i Røros sine pittoreske julegater.