Den gode, gamle og sentimentale – 17 mai tale

17. mai på Høybråten Barneskole, Nord-Øst i Oslo er noe for seg selv. Var det i hvert fall i mine barneår, med eget barnetog i nabolaget, leker og sanger – og en tale fra skolens flinkeste elev. Altså en tale jeg aldri fikk holde!

Men kritikk har aldri kunne stoppet meg:

Veldig moro å kunne feire 17 mai som sjeføkonom i verdens beste, og mest vidunderlige sparegruppe, i verdens best land å bo i.

Jeg har alltid sagt det slik:

Hvis du elsker jobben, har du en fin grunnplanke til å møte livets små og store utfordringer. Og takk til alle kollegaer, sjefer og eiere, ja hele sparebankgjengen i Eika for at jeg får lov til å ha det så gøy – sammen med dere.

Og takk til venner og gode kollegaer i finans og presse. Føler meg beæret for å få denne type gratulasjoner på dagen. Herfra går det bare nedover.

Men uten kritikk, både den usaklige og den som treffer, ville jeg aldri kunnet få kvesset mine verbale sverd. Så takk til mine kritikere, dere er mine beste venner.

Som Neil Young synger, om en venn som prøvde å få han på rett kjøl:

You are all just pissing in the wind. You don’t know it but your are. And there ain’t nothing like a friend, who can tell you are just pissing in the wind,

N.Young, Ambulance Blues

Og til slutt, med stor takk til landet jeg bor i – steder jeg har fått bo – og naboer jeg har hatt.

Hatten av for mine gamle venner på Høybråten, nye som er kommet til, og de som holder ut sammen med meg i boligen jeg nå bor i. Når det gjelder takk: De siste (nevnte) burde vært de første!

HIPP HIPP HURRA!!!