Jeg er en optimist

Årene går, men jeg minnes godt min konfirmasjonsleier, hvor vi gutta skulle tøffe oss. Vise jentene at vi var litt slemme: Holdt leven om natta, og helte pepper i frokostblandingen, hvilket gjorde presten svært så arg. Noe som jo selvfølgelig var hele poenget. Men på bakerste benk, i bussen på vei hjem fra konfirmasjonsleir, sang vi i kor, alle vi små silkerampete gutter, den søte ballade: Min første kjærlighet………

Jahn Teigen ga egentlig et slags lydspor til min barndom, med nye sanger hvert år, enten som soloartist eller i samarbeid med andre. Dette var ikke enkle tider. Mange nordmenn var på slutten av 1970-tallet lutfattige, selv om oljealderen da var godt i gang. Alle levde i frykt for hva Sovjetunionen kunne finne på. Men mye god norsk musikk hadde vi.

På en eller annen måte kom det norske folk seg igjennom alle braser under den kalde krig, og kunne med stor tillit se frem til lysere tider, bare dagens krise løste seg. En holdning vi i dag har mye å lære av. Det ligger tross alt i sakens natur, i selve ordet, at ‘kriser’ er forbigående.

Det var kanskje bare tilfeldig at Bull-markedet døde da Jahn (Jeg er en optimist) Teigen gikk bort, men et tegn i tiden var det unektelig. Litt av et sammentreff. Men sangen lever fremdeles:

Jeg står i mørke og skimter lyset i det fjerne

Det er så kaldt jeg søker varme i det fjerne

Jeg tenker opp når jeg er nede

For jeg er en optimist

Slik er det faktisk i dag: Et solid grunnlag for optimisme på kongerikets vegne. Vi har enorm rikdom, og den best utdannede befolkning noensinne. Norge er uten truende ytre fiender. Det er opp til oss. Verktøyene har vi. Verktøy som burde gjøre det lett for Ola, Kari, Muhammed og Jasmine å se optimistisk på fremtiden.

OK, så raser børsene nå om dagen, men det norske oljefond er fortsatt gigantisk. Norske husholdninger har aldri spart så mye til fremtiden som vi gjorde i fjor. Bankene har aldri vært sunnere enn nå, og rentenivået er et av den industrialiserte verdens høyeste. Her er det mye å kutte. Helt ned i negativt lende om nødvendig. Vi har med andre ord verktøy til å løse dagens krise.

Men som alltid blir det et spørsmål om vilje. Et spørsmål om mot. Tør vi ta i hardt nok, med fare for å feile?

Det er ekstremt vanskelig, kanskje umulig, å dosere riktig størrelse på stimuliene som norsk økonomi nå trenger. Men forutsatt at grepene man gjør er skalerbare, og raskt kan reverseres, er det ingen grunn til å være for gnien i stridens stund.

Kutter du rentene for mye kan de heves tilbake, til og med til høyere nivåer enn før. Senker du skatter for sterkt, kan skattekuttene fjernes.

Her er mitt råd til Regjering og Norges Bank. Mye verre er det nå å komme med en for beskjeden tiltakspakke som bare øker folks bekymring når det gjelder politikernes realitetssans, dømmekraft og mot. Heller da kom med store, solide stimuli som gir motet tilbake til en SKREKKSLAGEN befolkning.

I dagens situasjon er det mye verre å bomme ved å ta i for lite enn det er å ta i for mye. Nordmenn har stått overfor større kriser før, med langt færre virkemidler å gripe til. Dette klarer vi fint.

Jahn Teigen tapte mange slag, men han vant folks hjerter. Han inspirerte folk som var nede:

Jeg har en tro.

Jeg har et mål som jeg skal vinne

Jeg har kraft og det er viljen til å vinne

Det får meg opp når jeg er nede, om og om og om igjen

Det er intet som kan bringe minner tilbake som musikk. Men musikken må være minneverdig. Og takket være Jahn Teigens dyktighet som låtskriver og sanger, popper barndomsminner opp når hans sanger kommer på radioen. Holder litt liv i guttungen som jeg fortsatt bærer inne i meg.

En liten gutt som fortsatt har ståltro på at Norge har sine beste år foran seg. Bare vi tør å ta i hardt nok når vi står foran utfordringer som dagens.

Hvil deg nå Jahn, og takk for din inspirasjon. Nå er det opp til oss.