Bondonomics: No time to die – for renta?

Alle generasjoner må ta den kronglete veien fra krybbe, til alderdom – og penalet – på sin egen måte. Hver vår tidsånd lever vi i. En tidsånd som er så vanskelig å fange mens vi gjennomlever den. Men musikk, denne mest fantastiske kunstform, kan avsløre litt av hvert.

Hver generasjon har sin melodi.

Problemet er at de er så vanskelig å sammenligne. Men vi har en målestokk på hvordan musikk avspeiler tidsånden: BOND-temaet!

Rett før det store børskrakk i 1987 (hvor Dow Jones indeksen en vakker mandag falt 22 pst i verdi) fikk vi den glade The Living Daylights. Her er det er mye glamour. Folk smiler og ler mens kulene hviner rundt ørene. Aha- sto for musikken. Champagneflasker, skiferie og uendelig mengder med lettkledde damer. Ja, selv snikskytterne er blendende vakre. Ikke rart det måtte gå galt. Bare se:

Et gammelt jungelord sier at konjunkturene er på topp når kvinner har de korteste skjørt. Disse ord skrives mens jeg ser på Bloomberg-TV. De vakre unge økonomene står og forklarer utviklingen i finansmarkedene med kjoler fra hals til anklene. Skjørtetesen tilsier da at verdensøkonomien nå er på vei inn i en dyp lavkonjunktur.

Får vi et nytt børskrakk? Neppe. I år er det rentene som er på sotteseng, og nettopp derfor vil verdien på aksjer i alle fornuftige foretak holde seg godt.

Årets Bond-trailer har ingen smilende mennesker, bare dystopiske noter som akkompagnerer filmstjernene der de vandrer fra det ene luksuriøse tableau til det neste. Vakre damer? ÆSJ, Gallamiddag? FY! Sengekos? JOBB! En elendighet Billie Eilish sitt Bond-tema understøtter. Her lider man seg gjennom gourmetmiddager og attentatforsøk med samme stenhårde grimaser, mens hun undrer seg om hvorfor det ikke er tid for å dø. Godt spørsmål! Erkeskurken skal visstnok aldri ha vært styggere og surere enn i denne film, i det han forsøker å ødelegge verden. Som om det er noe å skryte av i Corona-virusets år!

Noen vil (og bør) le av mine forsøk på å si noe om tidsånden ved hjelp av Bond-temaer, men tidsånden er viktig, om enn vanskelig å fange. Melodiene til våre ungdommer kan umulig gjøre dem skjødesløse. Gretha Tunberg vinner nok Nobels Fredspris en dag, men det blir ikke inflasjon av hennes forslag til festbrems. Billie Eilish sin suksess avspeiler trolig også en utbredt angst blant hennes yngre fans.

Men som sagt er hennes popularitet et speilbilde av vår tid. Fredag nådde de lange amerikanske renter rekordlave nivåer. Det med full sysselsetting, et friskt boligmarked og 1000 mrd USD i budsjettunderskudd for den amerikanske stat. Men rentene bare faller og faller. De rekordlave lange rentene bare avspeiler vår tids eksistensielle angst.

Dette er en æra hvor folk oppdager at de skal leve lenge. De skal ikke dø når de er 70. De spiser salater, jogger og lever til de er 100. Travle opptatte er de. No time to die.

Tenk dere hvordan konjunkturene hadde vært hvis USA hadde fortsatt med Obamas ansvarlige finanspolitikk? Takk og pris for at vi har en skjødesløs amerikansk president som hindrer allmenn deflasjon og tilbakegang i verdensøkonomien. Dette er en æra for de minimerte renter.

Sentralbanksjef Øystein Olsen vil si at 2019 er intet år for renter å dø. Men det sa han før han så årets Bond-film!

For all del, jeg ønsker ikke å provosere musikkelskere, og ikke ønsker jeg å bli stenet til døde av illsinte Billie fans. Billie Eilish har et stort musikalsk talent. Her er hennes uroppførelse av No time to Die (etter at den har fått den fulle behandling av Hans Zimmer). Gripende og vakkert. Mye bedre enn studioversjonen. Hun bringer stadig stemmen til bristepunktet, før hun henter seg inn igjen. Noe sentralbanksjefer kan lære av.