Det slo meg der jeg satt og så på en pjokk som falt i bakken.
Disneyland Tokyo, hvor jeg satt og slukte elendig mat skylt ned med lunken kaffe, er en metafor for verdensøkonomien. For guttungen som reiste seg opp uten hjelp, og vagget avgårde, må i hvert fall denne fornøyelsesparken, med alle sine attraksjoner og veldefinerte land, fortone som et helt univers.
Mitt måltid ble servert ved Main Street, en hyggelig handlegate med nostalgisk arkitektur fra en idyllisert amerikansk småby anno 1950. Småbutikker, pene mennesker, ingen tiggere eller brysomme minoriteter som protesterer her. Disneys Main Street er et slags Trumpistan.
Mange halvgamle hvite menn ønsker seg tilbake til en tid hvor det rett og slett var enklere å være hvit mann, gjerne fagorganisert eller medlem av et laug som var beskyttet fra for mye konkurranse. Fine dager hadde mannfolk før kvinnefrigjøring og globalisering ødela alt, med ordnete arbeidsforhold og årlig reallønnsvekst.
Ingen tenker på at det også var et langt kjedeligere samfunn vi hadde den gang. Maten var stort sett elendig. Passer egentlig med kjedelig mat i Disneys Main Street.
Brexitland – vet ikke helt hvilken del av det magiske rike som skal tilskrives dette.
Disneys Loonyland (?), hvor tegneserier får gå amok? I Asia gjorde media i sommer et poeng av at det mest søkte uttrykket på Google UK, ETTER FOLKEAVSTEMNINGEN om EU-medlemskap, var ‘What’s the EU?’’.
Storbritannia blir vel Lillebritannia, med en mer innadvendt politisk kultur i årene som kommer. Vi har lett for å glemme at uten innvandring vil ikke den britiske befolkningen vokse. Verre vil det gå hvis utlendinger flytter vekk fra London og til EUs maktsentre.
Men noen briter vil vende hjem. Ingen i Brüssel kommer til å involvere briter i det som ser ut til å bli et mer og mer sentralstyrt Euro-område.
Neverland må være Nederland, og EU samlet. Nederlands største problem i senere år har vært et voldsomt boligprisfall etter en gjeldsfinansiert boble som sprakk i 2008. Også her ønsker man å kaste ut innvandrere. Et tiltak som unektelig vil svekke boligmarkedet videre.
En boligpspekulant kan bli deprimert av slik dårskap.
Det er i det hele tatt vanskelig så se hvordan EU skal kunne løse sine mange finansielle og politiske floker . Mange europeiske banker er på sotteseng, men regelverket hindrer enkeltstater å gripe inn og rekapitalisere bankene sine ved hjelp av skattepenger. Og svake banker vil dempe den økonomiske veksten.
De fleste Euro-land bes om å skaffe seg tyske statsfinanser. Skal alle i EU bli som tyskere, ligger det an til voldsomme skatteøkninger og budsjettkutt i det meste av Euro-området. Uten (ulovlige) store underskudd i den greske, portugisiske, spanske og franske offentlige sektor hadde det meste av Europa vært i resesjon allerede. Men gjelda øker, og den Europeiske Sentralbanken (ESB) må i mange år fremover sikre at realrentene blir tilstrekkelig negative til at Euro-landenes kredittverdighet beholdes.
Det jeg syntes var mest moro i Tokyos Disneyland var Tomorrowland, med nye teknologier og mange artige opplevelser. Ikke bare for barna, men også for folk som er godt voksne. I hvert fall for de av oss som prøver å ta vare på barnet i oss. Det var også her de største køene var.
Jeg undres om ikke verdensøkonomiens Tomorrowland, Asia, plager middelklassen i Vest-Europa og Nord American. Her i Asia har ikke hvermansen noe problem med å jobbe fra soloppgang til kveld. Gjør du noe annet enn å jobbe eller studere i disse samfunn, grenser det til latskap.
Det er lett å forstå min generasjons angst for globalisering. Konkurransen mot de nye teknologiene, og de hardt arbeidene asiatene, er bare for mye for den lavt utdannede hvite mann.
Norge finner også sin plass i dette eventyrland. I Disneys Adventureland er det gullgraving, jakt og fiske. Stå på optimisme og nye verdener som utforskes. Makroøkonomer her er stort sett optimister.
Skulle tro at det var Disney selv som skrev de makroøkonomiske rapporter fra Finansdepartementet, Statistisk Sentralbyrå og Norges Bank. For å ta i bruk mantraet til Peter Pan:
– If you believe in 2,5 pct som inflasjonsmål – you can fly – YOU CAN FLY!!
Vi får bare håpe at ikke alt for mange gjeldsslaver kaster seg ut av vinduet i troen på at de kan fly.
Men Norge og Adventureland, er bare en bitteliten del av en integrert fornøyelsespark. Vi er et geografisk frimerke som over tid ikke kan bevilge oss høyere lønnsvekst enn det vi ser hos våre naboland. Vårt allerede høye lønnsnivå burde heller falle enn øke, hvis vi skal få fart på våre konkurranseutsatte bedrifter.
Denne globalisering rammer også våre renteprognoser. Før eller siden må nordmenn gi opp håpet om renteoppgang.
Også norsk økonomi er nå i sensyklisk fase, med forbrukere som låner opp for å oppveie sin fallende kjøpekraft. Om noen få år ferdigstilles det gigantiske oljefeltet Johan Sverdrup første fase. Etter dette ventes fint lite av nye jomfruelige oljeutbygginger. Ja, det er nær nullvekst i norsk økonomi nå i sommer, men verre vil det gå i 2020 etter at plattformene er slept ut på havet. Vi lever godt nå, Verre vil det bli ved inngangen til det neste ti-år.
Og renta?
Den største endringen i de globale finansmarkedene i år, er at vi nå lærer å leve med nær evigvarende negative statsrenter i store deler av kredittmarkedet. I skrivende stund har Tyskland lagt ut en ti-årig statsobligasjon med negativ rente.
Ja, jeg vet våre toppøkonomer tror det er forbigående, men det er vanskelig se hva som skal få rentene tilbake i positivt lende i de nærmeste år. Verdensøkonomien har i dag avtagende vekst og skjør kredittkvalitet.
Britene har skadet sin kredittverdighet ved sin utgang fra EU. Kanada og Australia, som lenge har levd over evne, trues også av nedgraderinger av sin kredittverdighet. Enten så strammer disse to land inn på statsfinansene, eller så vil markedene tvinge dem ved stadig forverringer av deres kredittverdighet.
Det er monetære stimuli som understøtter verdenshandelen, børser og eiendomsmarkeder. Monetære stimuli som faller under definisjonen helikopterpenger: Evigvarende økende låneopptak fra det offentlige, som finansieres ved utstedelse av statsgjeld. En gjeld som vil finne bolig i sentralbankenes hvelv.
Også vi i Norge må før eller siden lære å leve med negative renter. Mindre uttak av oljefondet enn tidligere antatt må vi ha, og skattepolitiske grep må tas for å hindre en fremtidig kredittboble.
Familien ønsket å se den japanske versjonen av ‘’Its a small world’’, som også var Walt Disneys bidrag til Verdensutstillingen i 1964. Og det har aldri vært mere sant enn i dag.
Hva gjelder klima, menneskerettigheter, eller økonomisk vekst er det globale utfordringer vi står overfor. Negative statsrenter i Europa, som den nye normalrenta, er bare den siste i rekken av globale utfordringer vi alle må lære oss å takle.