Det var min første tur til Tokyo i de glade dager av 1998, da Asia-krisen var i full blomst; konkurser og kriser overalt.
Det som slo meg, var at alle ekspertene i Tokyo egentlig hadde gitt opp. Ja da, de hadde fortsatt fargesprakende plansjer som viste hvordan alt skulle normaliseres. Akkurat slik de fleste norske makrografer av i dag ser ut. Men ingen av de innfødte trodde egentlig noe på det. Det var ikke noe håp for et scenario med gamle vekstrater.
De fleste kurver som ble vist den gang, hadde en svai fra fortid til nåtid, med en vending tilbake til et presist langsiktig mål for både inflasjon, trendvekst i økonomien, kredittmengder og boligverdier. Ikke tilbake til målene det neste året, men helt på slutten av linjene, ytterst til høyre på tidsaksen ble målene nådd. Fata morgana på, eller litt over, horisonten.
I dag priser rentemarkedene et Japan-lignende fremtidsscenario for økonomien i USA og det meste av Europa. Ingen inflasjonsmål vil nås de neste 30-årene, skal en tro dagens prising av rentemarkedene. En prising til ettertanke. Ingen måloppnåelse på – eller over horisonten. Kurvene strekker ikke opp til noe mål uansett hvor langt tidsaksen strekkes mot høyre.
Tror du virkelig på inflasjonsmålene, er det bare å shorte statsobligasjoner i de fleste OECD-land. Mange har tapt penger før deg på denne øvelsen, men lykke til!
Selv har jeg i flere år hatt som arbeidshypotese at det meste av verden; USA, Europa og etter hvert Kina, vil få noe som ligner på en japansk utvikling. Litt vanskeligere har jeg hatt med å forklare nøyaktig hvorfor det blir sånn.
Globalisering, hvor høytlønte bedrifter slås ut av deres kollegaer i lavkostnadsland, og teknologisk fremgang, hvor stadig flere arbeidsoppgaver automatiseres, spiller unektelig to store roller i dette samtidsdrama.
Eldrebølgen er trolig også svært viktig. Din etterspørsel etter varer faller når du blir eldre, mens ditt tjenestebehov stiger. Din produksjonsevne reduseres også jo eldre du er. Gjeld er gøy når du er ung, ikke fullt så moro når du nærmer deg pensjonsalderen – uansett rente!
Dette er gode relevante faktorer som sikkert forklarer mye av nedgangen i både trendvekst og inflasjon; teknologisk fremgang, globalisering og eldrebølge.
Haken er at Japan fikk problemer da befolkningen fortsatt var ung og økonomien ganske skjermet fra utenlandsk konkurranse. I en tid før de store IT-revolusjonene var over oss.
Det må altså være noe mer.
Kanskje har det noe med den pengepolitikken å gjøre?
Kanskje bidro finanspolitikken og manglende strukturreformer til stagnasjon?
Kanskje bidro rentesettingen til overinvesteringer?
Her er hva myndighetene i Tokyo gjorde:
For å bekjempe nedgangstidene satte myndighetene i gang voldsomme satsinger på infrastruktur og boliger. Boliger som det naturlig nok ble et overskudd av, med fallende priser på hele landets boligstokk som resultat.
Sentralbanken på sin side kuttet rentene, og nektet bankene å ta så mye tap at det kunne true deres utlånsvirksomhet. Bedrifter uten livets rett fikk fortsette, gjerne med nye lån. Friske penger ble kastet inn i hjelpeløse virksomheter. Bankenes tapsutsatte engasjement fikk drive for vær og vind. ‘Pretend og extend’ befalte myndighetene.
Men de dårlige tidene lot seg ikke bekjempe med nybygg og billige lån. Noen vil til og med si at de offentlige tiltak bare trakk ned de allmenne prisforventningene.
Ja, motkonjunkturpolitikk ga et midlertidig løft i kapasitetsutnyttingen og lønningene da Japan smalt opp nybygg over en lav sko. I det byggene sto ferdige, slo overkapasiteten imidlertid inn som en voldsom tsunami over det meste av landets næringsliv. Flotte nybygg som var lånefinansierte ble ikke stående tomme, de bare utkonkurrerte eksisterende virksomheter.
Før krisen var det bare dårlige tider. Etter at alle tiltak var uttømt, kom nedgangskonjunkturen tilbake, men denne gang sammen med overkapasitet, deflasjon og en gjeldsbyrde så uhåndterlig at rentene i Japan må forbli nær null til sola slokner!
Det er i dag mange forskjeller mellom Japan på den ene side og Europa, Kina og USA på den andre siden. Men ikke når en ser dem samlet.
Tenk deg et ‘Kineurusa’ som et land – Kina, Europa og USA samlet. Takket være Kinas voldsomme infrastrukturutbygging, gjeldssetting og aldring, likner dette samlede land en god del på et gigantisk Japan.
Takket være amerikansk og europeisk nullrentepolitikk, ligner ‘Kineurusa’ også pengepolitisk på Japan.
Slår vi dem alle fire sammen til et gigantisk land, la oss kalle det HelKOKO-land, er de i sum et aldrende, gjeldssatt samfunn, med massiv overkapasitet i de fleste næringer. Et HelKOKOland hvor renta forblir minimert til evig tid.
Eller hva tror du skjer når dagens lånefinansierte investeringsbølge legger seg?
Får vi høyere, eller lavere, inflasjon i verden enn i dag, i dette HelKOKOland, etter at nysatsingene tas i bruk, og gjeldsveksten har stoppet opp?
Her i Norden er det noen som ser hvor det bærer hen for oss alle. I dag fikk vi svenske inflasjonstall for september. Tallene var negative, så vi burde kanskje heller kalle det for ‘de svenske deflasjonstall’?
Den erfarne svenske sentralbanksjefen Steffen Ingves vet ikke sine arme råd.
Holder han renta på 0,25 pst vil neppe den svenske krona falle nok tilbake til at inflasjonen kommer i nærheten av sitt mål. Senker han rentene, kanskje over i negativt lende, fyrer han opp under Stockholms allerede overopphetede boligmarked.
Min prognose er at også vi, før eller siden, havner i et svensk dilemma. Når kredittveksten ebber ut i HelKOKOland, vil de fleste modne økonomier, også Norge, måtte velge mellom å fyre opp boligprisene, eller å akseptere en så sterk valutakurs at inflasjonsmål blir uoppnåelig.