’’Jag hatar storsvenskan’’!

by | 15. November 2013 | Norsk økonomi

 

–          Ja-ha, sa jeg, der jeg satt på en tysk kneippe, for altfor mange år siden, etter en typisk makrokonferanse, hvor schnitzel og øl, i usunne mengder, skulle fortæres.

–          Sier du det du? Hva er det å hate?, spurte jeg min svirebror, en avtroppende svensk LO-økonom, som gjorde opp status, rett før han skulle pensjoneres.

 –          Jo, nu skal ni få höra!

 

Deretter la svensken ut om ’’Folkhemmet’’, Bjørn Borg, Ingmar Stenmark, Abba og alt det herlige som svenskene tryllet frem på 1970-tallet.

Siden tok det litt av, og svenske politikere anført av Olof Palme, lot seg beruse av sine landsmenns triumfer. De reiste rundt, belærte de innfødte, i både USA og Afrika, om hvordan de burde leve livene sine. Turer hvor de ofte hadde med seg ungt reisefølge med dype utringinger og øyne så store som middagstallerkner. Storsvenskan var født.

Det var i disse tider Sveriges tilbakegang satte inn. I flere år led svenskene under svak produktivitetsvekst og fraværende politikere. Lederne var på jakt etter den ideale fordring – på den globale scene.

Fra lystige Kiel-kvelder med de svenske økonomiene husker jeg også noen av historiene om Wallenberg-familien. Den litt uskikkelige Peter (utalles piter) var det trolig noe galt med. Han havnet både titt og ofte i klammeri. Han ble derfor sendt vekk fra Stockholms lune selskapslokaler på 70-tallet. Peter ble sendt til å arbeide på fabrikker i mange land og kontinenter. Årene gikk og Sverige levde på gamle storheter og sin nyvunne moralisme. I mellomtiden var Peter ute og jobbet seg opp gjennom gradene i ulike svenske storkonsern. Da faren døde var han imidlertid klar, bereist og ”battletestet” . Peter tok tømmene, internasjonaliserte og gjenreiste Wallenberg-imperiet.

Kiel er en fin konferanseby og puben ligger nær havnen. Midt på det slitte trebordet husker jeg det sto et kronometer, fra krigens dager, med nazi-tegnet intakt . Jeg er faktisk ikke helt sikker på hvilket år det var, da jeg og den avtroppende svenske LO-økonomen tok vår siste pils sammen. Var det 1993 eller 1994? På denne tiden var Sverige på randen av konkurs.

Også for meg var det trist å se Sveriges skjebne. Jeg hadde tross alt vokst opp under Sveriges gullalder. Som tenåring ble vi kjørt til Drammenshallen for å se Bjørn Borg spille oppvisningskamp i tennis. Etter kampen tvang vi fedrene våre til å vente leeeeeeeenge – slik at vi kunne få et glimt og kanskje til og med håndhilse på stjernen.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg fikk disse tankene, akkurat i dag.

Kanskje var det noe med en artikkel i Aftonbladet, der en svenske skjeller ut norsk gjerrighet?

Kanskje er det forsiden av gårsdagens Aftenposten der Arbeiderpartiet i sin selvransakelse etter valgnederlaget, søker etter mer idealisme? Global sådan.

Kanskje er jeg bare er blitt en ’’gammal gubbe’’, som sitter og blogger en mørk novemberdag?

 

Uansett, det er verd å diskutere om også vi har funnet den perfekte balanse mellom ’’den ideale fordring’  og praktisk politikk.

Ta klimapolitikken, som alle gode nordmenn tar på alvor. Ja, klimaendringer er en stor utfordring for menneskeheten. Ja, jeg er hellig overbevist om at menneskenes adferd er medvirkende til ødeleggende klimaendringer.

Men, jeg kan ikke med min beste vilje se at vi, 5 millioner nordmenn, kan påvirke globale CO2 mengder med kutt i våre utslipp, annet enn ved å statuere et godt eksempel. Burde vi kanskje heller bruke pengene vi i dag ofrer på CO2-reduksjonen, til å forberede oss på de uunngåelige endringer som Kinas og USAs utslipp vil gi?

Jeg kan heller ikke se at tradisjonell u-hjelp er like viktig lenger. Det kontinent som spås sterkest økonomisk vekst i årene fremover er Afrika, hvor det allerede finnes titusenvis av dollarmillionærer. Dette mektige kontinentet,  har naturlig nok fascinert europeere i mange århundre. Men også her er det vanskelig å se at nordmenns innsats i dag vil forandre den langsiktige skjebnen til disse fremadstormende økonomiene.

Her hjemme derimot kan vi gjøre alt mulig rart! Det er like store mangler hos oss, som det var da Sverige var på hell. Produktivitetsveksten  er minimal. Og så har vi kanskje vært litt for glade i å reise verden rundt? Ikke for å arbeide på fabrikker og lære, som Peter gjorde, men for å besøke, tale og belære.

Vi har et raskt voksende antall skolelever som kun får karakteren 1 i matte. Vi har elleve-åringer som på grunn av overvekt  ikke klarer å løpe fra en side av en gymsal til den andre, og vi har arbeiderungdom som ikke har mulighet til å kjøpe bolig, takket være offentlige forskrifter. De får trøste seg med rause NAV-ordninger, der de sitter hjemme i mammas kjellerstue.

Utlendingene volder oss problemer. Først og fremst ved at de er flinkere enn oss, og utkonkurrerer mange nordmenn også i det norske arbeidsmarked. Og nei, de reiser ikke hjem i dårlige tider. Analyser fra LO viser at det er nordmenn som får fyken i dårlige tider, ikke deres utenlandske arbeidskollegaer.

For all del. La oss fortsatt arbeide for lavest mulig CO2 utslipp, og raus u-hjelp. Den idealistiske fanen må holdes høyt. Svensken i Aftonbladet har et poeng. Nordmenn er mindre generøse enn svenskene, selv om nabofolket har mindre å ta av enn vi har. Det er viktig å være raus.

Men la oss ikke gå i Storsvenskans felle, og neglisjere våre egne problemer. De løses ikke av seg selv.

 

Kategorier

Siste innlegg