Det er artig å kunne lese en kortfattet analyse som endrer din oppfatning av et globalt fenomen som allerede har vært utsatt for bred mediedekning. I helgen hadde jeg en slik glede.
En litt delt glede fordi forfatteren overbeviste meg om at Syria-problemet ikke har noen fredelig løsning. Viktig er den også fordi http://yaleglobal.yale.edu/content/containing-fire-syria, trolig også leses av de fleste beslutningstagere i denne årelange konflikten.
Kanskje er det bare så enkelt som at etter en mangeårig borgerkrig, med over 100 000 drepte, så må kanonene få tale?
Ikke alle samfunnsproblemer har fredelige løsninger. Vi som studerer samfunnsfag har en iboende tendens til å tro at hvis alle bare prater nok – på den riktige måten – så kan alle problemer, uten unntak, løses i fred og fordragelighet. Slik er ikke verden av i dag, og slik har den aldri vært.
Derfor er mitt tips at nye ti-tusener syrere kommer til å dø i stridigheter – sivile og krigere om hverandre. Fint lite å gjøre med det.
Stormaktene må bare prøve å gjøre lidelsene så små som mulig, og begrense det geografiske rom hvor tragediene skjer. Man må for all del ikke blande flere land, med sine egne hjemmelagde agendaer og behov, inn i en betent konflikt.
USA ser åpenbart annerledes på det. Trolig er amerikanernes ønske om å å sende noen velrettede missiler i retning av det sittende regimet i Syria et forsøk på å disiplinere dette stadig mer isolerte diktatur.
Men er dette klokt? Det syriske regimet vil fortsatt ha langdistansevåpen og kjemiske stridshoder intakt – selv etter et amerikansk angrep. Det er ikke sikkert at diktatoren i landet, Bashar al-Assad, tar et amerikansk bomberegn med et smil. Han har ingenting å tjene på erkjenne sin brøde og love bot og bedring. Tvert imot må han trolig gjenreise sin æra, med militære virkemidler.
Uten å påberope meg noen ekspertise på området, virker det derfor som ganske sikkert at et amerikansk missilangrep, som ikke dreper diktatoren, bare vil bidra til å utvide det som allerede er blitt en for stor konflikt.