Makroøkonomer skal ikke legge seg opp i vårens vakreste eventyr – lønnsoppgjøret. Partene må få lov til å forhandle, slåss og streike uten at jeg skal blande meg bort i det.
Likevel faller jeg for fristelsen til å påpeke et par livsløgner som herjer i etablerte norske makrokretser.
Vi har kanskje et inflasjonsmål, men ingen inflasjonsgaranti. Gitt at kronekursen er utenfor vår kontroll kan egentlig ikke norske myndigheter love at prisnivået i Norge er høyere om ti år enn det er i dag.
Det andre er at Europa kommer neppe tilbake til høy lønnsvekst. Arbeidsledigheten passerer i disse dager 12 pst . Selv med en økonomisk vekst over det normale – og ingen tror på noe slikt i år – vil det ta mange år før arbeidsledigheten normaliseres igjen. Antagelig er hovedveien til lavere ledighet i EU ikke vekst, men at de arbeidsledige gir opp. Enten blir de så gamle eller uføre at de får pensjon, alternativt flytter de.
I vårt naboland er man smertelig klar over utfordringene.
Partene i svensk industri valgte et oppgjør som gir 6,8 pst lønnsøkning over de neste tre år. Med glidning ventes lønnsveksten samlet å bli nær tre prosent per år, i perioden frem til 2016.
Skal svensk industri kunne leve med denne type lønnsvekst må bedriftene arbeide intenst med å forbedre produktiviteten. Sveriges Riksbank må bidra ved å føre en rentepolitikk som stagger kronekursen.
I dag fikk vi nye tall fra Statistisk Sentralbyrå som viser at sysselsettingsveksten i Norge har stoppet opp. Med noe vekst i offentlig sektor betyr det at sysselsettingen i privat sektor faller, og det i en tid med sterk befolkningsvekst.
Jeg skal som sagt ikke blande meg opp i lønnsoppgjøret – men se hva som skjer.