Vi lever i en tid der alle forsøker å øke sine finansinvesteringer. Forsøk som vil føre renten på sikre kreditter, eller rettere sagt, det som måtte være igjen av sikre kreditter på den skakkjørte klode, til minimale nivåer.
Verden som helhet må ha like store innskudd som utlån. Utfordringen for vestlige økonomier, eller gledene om du vil, er at finansielle spareoverskudd fra oljeeksportører, fra StorKina (Folkerepublikken, Hong Kong og Taiwan), og fra finansielle sentra som Sveits og Singapore, gir en flom av penger til resten av verden. Norge inngår i førstnevnte gruppe som jo har et fysisk handelsoverskudd, netto varer og tjenester ut av landet, mot å få importlandenes gjeldsbrev som takk.
Dette fungerer ypperlig all den tid underskuddslandene får låne billig, men når gjelda blir så stor at kredittverdigheten trues, blir utfordringen å få endret handelsmønstrene slik at de som har penger utestående faktisk bruker noe av dem, mens de som har for mye gjeld snur fra minus til pluss på sine handels- og dermed på sine sparebalanser.
Dett vil neppe skje med det første. Oljeprisen er høy og overskuddene på de kinesiske handelsbalansene er skyhøye. Da må resten av verden lære seg å leve videre med underskudd i sin aggregerte utenrikshandel.
Den eneste renten jeg kan tenke meg som gir balanse i en verden hvor kreditorer bare blir rikere og gjeldstakere bare blir fattigere er at rentene i gjeldslandene holdes på minimale nivåer. Dette kan vare i mange år.
Det er faktisk ingen grunn til å tro på noe annet enn minimerte renter i USA, Japan eller Europa så lenge handelsbalansene får fortsette sånn noenlunde som i dag.