Norge må tilpasse seg en æra med svak økonomisk utvikling i våre naboland. En æra hvor mange gamle sannheter må forkastes og vår pengepolitikk legges om. Bruken av oljepenger bør reduseres.
Intro
Årets Nasjonalbudsjett er for undertegnede en nostalgisk reise tilbake til en tid da også jeg trodde på solid økonomisk vekst som lett lot seg styre av pengepolitikken. Det var årene før konkursen til Lehman Brothers. En tid da jeg trodde at inflasjonsmålet var fornuftig og hvor man kunne basere seg på at politikere, før eller siden handlet klokt. Det var en tid med veldefinerte risikopremier i aksje- og kredittmarkedene. Premier som var enkle å høste.
Da jeg i dag har litt annerledes perspektiv på økonomi , trenger jeg noen linjer på å forklare hvordan jeg forstår de senere års utvikling, før jeg kommer tilbake til årets Nasjonalbudsjett.
Jakten på nye næringsveier
Allerede mot slutten av 1990-tallet var tradisjonelle næringsveier i mange OECD-land preget av strukturell nedgang. Konkurransen fra fremvoksende økonomier økte og den teknologiske utviklingen rasjonaliserte bort mange arbeidsplasser. IT-boomen kom og gikk.
Etter årtusenskiftet steg globale energipriser noe som tappet de modne industriland for kjøpekraft. Myndighetene lette etter nye lukrative næringsveier som kunne avløse de gamle. Sentralbankrenter ble satt lavt i mange land for å oppmuntre til nyskaping og innovasjon. Det var reell frykt for allemn deflasjon.
Politikernes bønn ble hørt ved at vi fikk sterk vekst i boligutvikling og finansielle tjenester. En vekst som etterhvert kom ut av kontroll, men på litt forskjellige måter i ulike land.
I USA var det i årene etter nedgangskonjunkturen i 2002, full fart i både boligpriser og i fysisk boligbygging helt frem til 2006. I tiden etter dette var det fortsatt vekst i finansnæringene som utviklet stadig nye produkter, ofte basert på boligmarkedenes ved og vel. Kredittboblen ble mye større enn boligboblen.
I andre land som Spania, Storbritannia, Irland og Island var veksten også preget av symbiose mellom eiendomsutvikling og finans. Spania, i likhet med andre Middelhavsland bygget ut boliger og eiendom til glede for utlendinger som skulle skaffe seg krypinn langs solfylte strender. Storbritannia og Irland ønsket å utvikle sine hovedsteder til å bli globale finanssentre ved hjelp av lånte penger. Islendinger var erobrere som ville kjøpe og bygge – i hovedsak utenfor Islands grenser.
Felles for dem alle, også for europeiske land som ikke hadde noen boligboom å snakke om, var troen på at finansnæringene var en viktig selvstendig kilde til vekst og velstand for høyt utdannet ungdom i Europa og USA. Hvem trengte skitne industriarbeidsplasser med sine, ’’dark satanic mills’’, når en kunne bygge finanspalasser? Med andre ord var det noe i tidsånden at finansnæringene var veien å gå for post-industrielle samfunn, før altså Lehman Brothers gikk konkurs.
I dag er konsensusoppfatning annerledes. I et Europa med altfor mange og problematisk store banker forsøker man å gå tilbake til sine tradisjonelle næringsveier og heller bygge ned finansnæringene. Dette er en krevende prosess, spesielt for de land som har skrale statsfinanser.
Man ser omfanget av Europas utfordringer når en titter litt på Danmark som på ingen var noen versting under høykonjunkturen. Etter mange års opp- og nedturer i ulike næringer, og nå sist i finansnæringen, er den private sysselsettingen i dag lavere enn den var ved tusenårsskiftet. Og det i et velutdannet, moderne europeisk samfunn som styres rimelig fornuftig.
Stagnasjonsæraen
Prognoser tilpasset Europas nye æra er viktig å ta med seg, før man lager anslag for Norge.
For det første så kan en ikke regne med nevneverdig vekst i et Europa som sliter med å finne nye næringer. Europas overdimensjonerte banksektorer har verken lyst eller evne til å øke sine utlån og prøver heller tvert i mot å slanke sine balanser. Minimal økonomisk vekst i mange år.
Sentralbankene vil nok hjelpe til så godt de kan og minimere sine renter, men det er ingen grunn til å tro at det hjelper så mye. Jeg kan ikke se hvor veksten i Europa skal komme fra, annet enn i sysselsettingen til den offentlige sektor. Og veksten her vil neppe bli sterk nok til å hindre nye økninger i arbeidsledigheten.
Europeisk inflasjon
I denne æra er det egentlig ingen grunn til å regne med noen markert prisstigning eller boligprisvekst i våre naboland. Tvert imot er det mye som dereguleres og effektiviseres med prisfall som resultat. Lav prisvekst i våre naboland vil påvirke også den norske inflasjonen over tid.
Aksje – og kredittmarkeder
Aksjemarkedene i Europa blir avhengige av å finne vekstimpulser utenfor vårt kontinent. Kanskje det går bra, men det er også godt mulig at det feiler. Kredittmarkedene er usikre så lenge statsfinansene er skjøre.
Europa får relativt lav kapasitetsutnytting og høy arbeidsledighet. Dette kan skape problemer for kapitalavkastningen til statens utenlandsfond. Bestegjetningen må være at bedriftene er stoiske og disiplinerte i sin bruk av kapital slik at vi faktisk får en premie ved å investere i aksjer, men vedvarende høy arbeidsledighet i mange land kan velte spillet.
En av de virkelige store risikofaktorene for våre utenlandsinvesteringer er hvordan velgere uten tro på fremtiden vil agere. Desperate mennesker kan stemme inn like desperate politikere. Vi tar en enorm politikerrisiko med våre store investeringer i utenlandske fond. En risiko det blir vanskelig å diversifisere seg fra.