Litt på samme måte som en bil som spinner i gjørma bare graver seg dypere end i søla, så går EU- krisene fra vondt til verre.
Krisene, skriver jeg, fordi det nettopp er flere kriser med sine egne dynamiske størrelser som river og drar i selve fundamentet for EU: Troen på at alle europeere har mer til felles enn det som skiller oss.
La det første være sagt at EU samlet så langt har vært en suksess. Europeere lever i fred og sparer enorme utgifter ved å samarbeide om alskens felles prosjekter på det som tross alt er et begrenset landområde. Aldri før har europeere hatt en høyere levestandard enn nå og utviklingen er bærekraftig i den forstand at EU har overskudd i utenriksregnskapet, til tross for at de gir omfattende gaver til andre kontinenter.
Hva består krisene i?
Den overordnete krise er misforholdet mellom skatteinntekter og utgifter i statsregnskapene i de fleste EU-land. Det har seg slik at spesielt i Sør-Europa har politikere hatt lettere for å dele midlene ut enn å samle dem inn. Ikke bare det men statskassen utgiftsposter er ofte relatert til vennetjenester for regjeringsmedlemmenes familie, deres allierte og i siste instans politikerne egen lommer.
Våre korrupte venner i sør lover bot og bedring, men kulturen med misbruk av offentlige midler er nok inngrodd i land som Italia og Hellas. Løsningen må derfor bli å øke skattene og/eller å skjære ned på utgiftene – når intet annet er mulig.
Tillitskrisen mellom nord og sør
Nå kunne nord-europeere hoste opp penger nok til å dekke opp sør-europeernes levestandard, men nettopp den utbredte og lett synlige korrupsjonen gjør det vanskelige for politikere i nord å få oppslutning om milde gaver til venner i sør. Tillitskrisen kan kun løses med en kombinasjon av korrupsjonsbekjemping i Sør og større generøsitet fra oss i Nord.
Bankkrisene
I mangel av naturlig vekst i låneetterspørselen til bedrifter og husholdninger har mangt et europeiske land fremmet finanssektoren som en ny vekstnæring. Dette slår nå tilbake for de banker som valgte sør-europeiske statsobligasjoner som binæring. Selvfølgelig er de kriserammede landenes egne banker rammet, men det som er verre er at også franske og nord-europeiske banker har store tap på sine bankobligasjoner. Dette rammer disse bankene vene og vilje til å låne ut penger i sine hjemmemarkeder.
I dag senket den europeiske sentralbanken sin signalrente med et kvart prosentpoeng. Trolig blir det flere kutt i tiden fremover. Dette vil hjelpe bankene gjenvinne sin helse, men over tid er et lavrentescenario farlig for den langsiktige avkastning av alle sparepenger – også egenkapital til bankene.
Vi får håpe at det kommer flere kutt månedene som kommer.