Signalene har vært der ganske lenge, men nå tror jeg de fleste ser sannheten i hvitøyet: konjunkturoppganger varer ikke evig. Men helt sikker jeg ikke, så jeg drøvtygger litt på det noen dager til.
For min egen del lot jeg må overraske av de sterke økonomiske nøkkeltallene vi fikk i inn- og utland ved årsskiftet. Historien bak overraskelsene var egentlig ganske enkel og jeg ser i ettertid at floraen av positive nyheter ikke burde sjokkert noen. Den modne aldrende, gjeldssatte verden satte rentene til minimale nivåer. En aggressiv pengepolitikk som slo for fullt inn i sunne og boblete fremvoksende markeder. Land med god fart fikk slått inn turboen fordi det var umulig å holde høye renter med dollarrentene i null.
Lave renter er imidlertid i hovedsak til for at vi skal få engangseffekter på privat konsum og investeringer. En familiefar kan bli lokket av lave renter til å kjøpe seg en ny bil, men neppe to. En bedrift som har vurdert ett og bare ett nybygg kan få aksept for tidligere så ulønnsomme prosjekter etter et kraftig rentefall, men vil neppe investere mer enn den trenger. Før eller siden tømmes sekken med tidligere så ulønnsomme prosjekter som har fått liv takket være de lave rentene.
Vel, kanskje disse effektene ikke så viktige i den store sammenheng nå som atomkraftanlegg går i lufta, men det er viktig å ha i mente at et skift ned i rentene bare har midlertidige veksteffekter.