Lyttende til vår briljante Finansminister Jens Stoltenberg tale til Stortinget i går om rikets tilstand, med dets tilhørende statsbudsjett for neste år, fikk jeg assosiasjoner til en gammel krigsfilm, hvor Kommandanten taler til sine soldater.
Er ikke sikker på om hans irettesettende tone traff tidsånden, men la nå diskusjonen om stilismen i talen fare.
Han påpekte tre farer, eller sårbarheter, for vår festning av et velferdssamfunn:
- Høye aksjekurser
- Stigende priser globalt
- Stigende renter globalt
Når det gjelder aksjekurser, så er det nok slik at aksjemarkedene ser unormalt dyre ut i et historisk perspektiv. Da ingen kan være for sikker på hva det normale nivået i fremtiden bør være, blir imidlertid dette av livets mysterier.
For et evigvarende oljefond er det ikke så nøye. Alle tidligere bobler har blitt overgått av nye kursrekorder på et senere tidspunkt.
Men i vår algoritmestyrte finanspolitikk har vi mistet kontroll. Da vi har minimert oljepengebruken i forhold til handlingsregelen (2,7 prosent av ventet saldo ved årsskiftet) har vi nå gitt opp å styre finanspolitikken hvis aksjemarkedene skulle bli enda dyrere (stige mer). Det er tross alt urimelig å la oljepengebruken å falle under 2,7 prosent. Så ethvert hopp på børsene vil gi tilsvarende effekt på bruken av oljepenger.
Inflasjonen har i hovedsak vært bestemt av utlandet, var jeg tidligere kjent for å hevde. Nå er Jens enig. Det er ikke lønnstagere, norsk kredittvekst eller noen Phillips-kurve som driver inflasjonen i Norge. Det er utlandet.
Norske rentehevinger i vår tid er bare som gamle dagers kjerringråd mot magesår. Da jeg vokste opp trodde man at magesår kom av stress, røyking og usunt kosthold. Verre enn selve sykdommen var alle de grusomme kurene folk tok i håp om kvitte seg med det som viste seg å være en bakterie. I dag lett kurerbart med en pille. Skulle ønske meg en slik mirakelpille på dispenser i kantina til Norges Bank.
Jaja. det var gårsdagens løyer. Men når jeg sitter på morgenen dagen derpå og tenker på gårsdagens debatter blir jeg imidlertid mer opphengt i de mellomlangsiktige prognosene som ble servert.
Norge har egentlig forbausende robuste finanser. Sett at aksjemarkedene faller 10 prosent, uten at kredittmarkedene endres, er det samlede Oljefondet bare ned 7 prosent. Vi kan godt fortsette å bruke penger som før, uten at den overordnede ‘3 prosents-regelen’ brytes.
Og i dette bruksbegrepet ligger det både om lag 70 milliarder kroner i ekstraordinære gaver til utlandet, og ditto med offentlige realinvesteringer. Så vårt forbruk er egentlig bare om lag 450 milliarder kroner, eller 2 prosent av fondets saldo. Altså vi bruker 600 milliarder kroner, og vel så det, men forbruker bare 450 av dem her hjemme pluss normal u-hjelp.
På denne tid i fjor var en av de store risikoene at kronekursen kunne styrke seg mye. Det har den gjort. Så risikoen for nye kronehopp som kunne redusere verdien av alle norske utenlandsfond er redusert.
To forhold bommet jeg fullstendig på da jeg lagde prognoser julaften i fjor. 30-årsenten i USA har steget fra 4,7 prosent høsten 2024 til 5,7 prosent i dag. Det gir Oljefondet om lag 70 milliarder mer kroner i statskassen per år enn vi tidligere kunne håpe på, hvis da alle rentepapirer får tilsvarende endring i gjennomsnitt. Og det i 30 år fremover. Med både kronerisiko redusert og renteoppgang der ute virker det å forbruke 450 milliarder kroner per år som tryggere enn det gjorde på denne tid i fjor.
Den andre gedigne bommert er oljeprisen som i pixeltid, nå på morran 8. oktober, er 1 000 kroner fatet. På lang sikt vil høye oljepriser i dag ødelegge for fremtidig etterspørsel. En kan alltids argumentere for at nettoen for oljeleverandørene av dette ikke er så positiv. Men for statens finanser er det snakk om flere hundre milliarder kroner ekstra per år for 2027-2030.
Oppsummert gir dette budsjettet håp om en ny realitetsorientering hos norske fagøkonomer. Vi bestemmer fint lite av vår finanspolitikk, vår inflasjon eller våre renter. Endringen det siste året gir oss uventet sterke kontantstrømmer, ikke bare for statskassen, men også for store deler av vårt næringsliv, og for våre oppsparte midler på privat hånd. Uten at industriens langsiktige skjebne bedres.
Norge ligner stadig mer på en kapitalforvalter som driver med litt næring, litt u-hjelp og en aldrende befolkningen som sammen med folkevandringer fra fremmed himmelstrøk krever stadig økte utbetalinger over folketrygden.
Med våre høye sparerater og strenge handlingsregel for bruken av oljepenger, er den norske stat en festning i et landskap fylt av gjeldsatte nasjoner, brennende franske skoler og kaos ved Europas østlige grenser. VI får håpe at våre forsvarsverk holder.
Men det er som Napoleon sa det: ingen festning har noensinne kunne stå imot en stormende hær.