Bergtatt ble jeg av sommerens storfilm Odyssen, med en velkjent historie fortalt med driv, spektakulære scener og fantastiske skuespillere. Synd at jeg er så miljøskadd at rett som det var så følte jeg meg fortapt i tanker om norsk partipolitikk, og Arbeiderpartiet især. Det mens filmen raste av gårde.
For Odyssevs reise kan være en metafor på den reise Arbeiderpartiet er på. Etter at EU-prosjektet måtte oppgis i 1994, med knuste diplomatdrømmer som resultat, la Youngstorgets mange diplomater, eller diplomater in spe, ut på en mangeårig ferd. Litt som Odyseevs reiste de ut og traff spennende miljøer, vakre jenter og oaser med gods og gull. Flaksende av gårde ut til fremmede himmelstrøk, med fare for å miste veien hjem. For slik er vi mennesker. Er du for lenge vekk fra hjemlandet, med våre tarvelige skolepolitikk, dieselopprør og annet tidtrøytende, dørgende kjedelige, hverdagslige problemer, ja, så blir man fremmed fra landet man reiste vekk i fra.
Triumfen til Aps-eliter var ingen beleiring av Sparta, men Oslo-avtalen og andre fredsbringende avtaler. Selv om noen lokale helter i ettertid kunne spøke med at de norske gavepakker ga en like ubehagelig overraskelse som den Trojanske hest i sin tid gjorde.
De norske fredsekspedisjoner var svært så kostbare å utruste. Over tid gikk mange menneskeliv tapt, så også nordmenn som døde i fredsarbeid og i strid. Atter andre ble rike. Utallige norske diplomater, leger og advokater følte at de fikk realisert seg selv i kampen for rettferd og fred i fjerne himmelstrøk. Dessverre mistet også noen forstanden og havnet på Planet Epstein.
Men nå er det på tide for de fleste av dem å vende hjem. Det som en gang var U-land har nå blitt avanserte, fremvoksende økonomier med kompliserte finanser. Og i den digitale tidsalder er det ingen land som trenger fysiske besøk av nordmenn.
Hjemreisen til norske sosialdemokrater kommer ikke for tidlig. Bo- og leveforhold må bedres. Litt på samme måte som frierne fornedret Odyssevs kone og raserte palasset mens han var borte, har Arbeiderpartiet forsømt seg med sine satsinger utenlands.
I Norge var det i fjor over 2 000 anmeldte voldtekter. 700 av dem var anmeldelser av voldtekt av jenter under 14 år. Få land har så høye tall per kapita.
Dessverre frykter jeg at effekten av riksmedienes ‘ansvarlige’ taushet av slike forhold er det motsatte. At mangel på objektive fakta som forteller sannheten om grov kriminalitet får stadig flere unge til å vende seg vekk fra tradisjonelle mediehus, og heller satse på rykteflommen på X, og lignende sosiale medier, som kilde for nyheter.
Når jeg leser om hvordan de ansvarlig mediehusene omtaler dieselbrølet er det nettopp dette schismet i virkelighetsforståelse som vokser frem. Oppviglerne føler at de kjemper for livet. Riksmedia, de fleste ansvarlige politikere, analyserer seg frem til den nedlatende konklusjon at folk ikke skjønner hvor godt de har det. Det er bra de har eliter i AP og Høyre som kan tenke for dem!
I år blir BNP-veksten om lag ett prosentpoeng for Fast-lands Norge. Utover flyktningindustrien er det lite annet som vokser. En industri som bør nedlegges. Den grunnleggende utfordring for et oljerikt land som Norge er at man får mer penger enn man kan ta i bruk ved hjelp av norsk arbeidskraft. Oljeland flest tar derfor ikke imot flyktninger, og har strenge begrensinger på familiegjenforeninger. Det er ikke rasisme, det er sunn fornuft.
Vi kommer til å trene utlendingers hjelp, ikke hjelpe utlendinger. I Norge vil behovet for arbeidskraft i vår skrantende helse- og omsorgsektor kreve nær sagt alle nye ungdomskull i årene fremover. Uten arbeidsinnvandring til å avlaste våre unge håpefulle, vil de måtte bli helsepersonell uansett hvilke talenter de måtte ha innen fotball, musikk, fysikk og ingeniørfag. En trist skjebne hvor de færreste får blitt den beste versjonen av seg selv.
Derfor er det eneste fornuftig for Norge å søke hjelp fra utlendinger til å jobbe hardt for å dekke nordmenns omsorgsbehov, enten ved sykehus/gamlehjem/fengsler/skoler i utlandet, eller ved å ta i bruk gjestarbeidere her hjemme i Norge. Slik da også alle andre oljerike land gjør.
Rent finansielt er det slik at nordmenn har nesten 4 millioner kroner hver seg i Oljefondet. Det å tilrettelegge for folkevandringer fra andre land til Norge er å redusere disse verdier. Frem til 2050 antar Statistisk sentralbyrå i sin beste gjetning at det med dagens politikk blir en halv million som netto migrerer til Norge. I så fall er dette å gi bort 2 000 milliarder kroner.
Som Odyssevs må Arbeiderpartiet komme tilbake til sine hjemtrakter og rydde opp i kriminalitet, gi folk romslig økonomi og bygge opp igjen gode solide norske boligområder. Partiet som ble stiftet av norske arbeidsfolk i Arendal må finne tilbake til seg sjæl.
Interessant nok ser vi noe av den samme bevegelse USA og Storbritannia. De unge sosialistene i USAs demokratiske parti vil ha slutt på innblanding i andre land, og kutte båndene til Israel. Deres fokus er bolig og helse.
I Storbritannia er Andy Burnham fra Manchester, den industrielle revolusjonens vugge, nettopp blitt statsminister. Med løfte om å gjenreise industrien, samt å beskytte helsesystemet. Og ja, som overalt ellers: bygge flere tidsriktige boliger.
Heri ligger nok Arbeiderpartiets fremtid. Partiet må refokusere på norske forhold, og avslutte utenlandsreisene – uansett hvor spennende de måtte væreOg kanskje ligger det samme skjebne for våre helter; Jens, Jonas og Espen, som det ble Odyssevs og Penelopeia til del. De abdiserte, seilende inn i solnedgangen, nytende sine otium, for så å gi makten videre til neste generasjon. En generasjon som makter å gjenoppbygge Arbeiderpartiet slik Thelemakos gjenreiste Itaka til heder og verdighet igjen.
En ny generasjon som makter å føre Arbeiderpartiet tilbake til gammel storhet.