For noen år tilbake skrev jeg en bok om realrentens evige fall. En prognose som har holdt seg ualminnelig dårlig. Selv for en av mine å være!
Men jeg står på mitt, det er virkeligheten, eller pengepolitikken, som er helt gale.
Verden siden 1300-tallet har hatt sterkt varierende renter, men stort sett fallende etter hvert som kapital akkumuleres. Uten å fortape oss i historien er det verdt å nevne at rentene gjennomgående er noe høyere enn normalt i krig, hvor penger (i form av kuler, krutt, bomber og missiler) fyres av for å ødelegge realkapital. Så kapital sløses, både på våpen og bruken av dem.
Kilde: Bank of England
Ved freden er det da også i de første år manko på kapital før sparingen i samfunnet har pågått så lenge og blitt så stor at bruken av den gir stadig magrere utbytte. Og når avkastningen på anvendte sparemidler til bedrifter, infrastruktur og boliger går ned, vil også naturlig nok markedsrentene falle.
I vår tid burde da også markedsrentene vært svært så lave. De fleste land har ikke råd til å betale mer. Bare se på den forventede utviklingen i amerikanske føderale budsjettunderskudd:
Kilde: CBO
Disse anslagene er fra begynnelsen av året. Nå, med lange renter som impliserer svært så høye renter på de føderale gjeldsbergene, blir budsjettunderskuddene enda verre.
I USA er det heller ikke vekst i den yrkesaktive befolkningen. Mange beundrer USAs hyperkapitalistiske system, som heier frem vinnere, og stadig nye børsrekorder. Jeg elsket dette system da jeg vokste opp som barn i USA. Men det jeg som barn aldri tenkte på, men som uroer meg som voksen, er at mange amerikanere føler seg som tapere. Yrkesdeltagelsen er langt lavere i USA enn i Norge. Det amerikanske samfunn er for tøft til at folk orker å stå på til de blir gamle.
EU er ikke bedre stilt. Her er det ikke mye økonomisk vekst å hente, mens mange land har enorme budsjettunderskudd. Det er også et dysfunksjonelt finanssystem hvor hvert enkelt land må betjene sine egen gjeld.
Storbritannia lever også over evne. En gammel stormakt, som fortsatt syntes det er fornuftig å ha ekstrem beskyttelse av kjøpekraft for sine pensjonister, med det såkalte’ trippel-lock’ system. Her får pensjonister sine trygder regulert med det høyeste tallet av lønnsvekst, prisstigning, eller rett og slett tallet 2,5 prosent. Så hvis britisk økonomi havner i en alvorlig krise, med deflasjon og fallende levestandarder for folk flest, så vil britiske pensjonister uansett få sine 2,5 prosent. Galskap!
Kunstig intelligens antas å forverre alle disse landenes skatteinngang ved at de deler av middelklassen som driver med data og dokumentbehandling utraderes.
-Blir det mer moro nå så dauer jeg, kommenterte TV-figuren Fleksnes gjerne slike situasjoner.
Enn så lenge har de gått greit for USA og Europa å låne opp så mye de kunne ønske seg. Men det akutte problemet for de vestlige markeder i høst er at et av de viktigste landene som har understøttet all denne vestlige gjeldsoppbyggingen, Japan, selv har problemer. Det er en ting å ha stor gjeld og betalingsvansker. Verre stilt er du hvis banken din har pustebesvær.
Japanerne må nå selge ut sine amerikanske statsobligasjoner for å finansiere egen aktivitet, noe de vestlige land merker ved at kursene på deres gjeldspapirer faller dramatisk i disse dager. Under COVID-pandemien var lange renter svært lave, og for eksempel den Østerrikske regjering så sitt snitt til å legge ut et hundreårslån. Et verdipapir som har mistet 75 prosent av sin verdi. Disse tapene påvirker investorers appetitt på å finansiere nye lån. Følgelig vil nye statslån måtte tilby langt høyere renter enn før.
Så nå har vi gjort et byks tilbake til positive realrenter. Realrenter de færreste nasjonalstater tåler.
Skal USA, EU, UK og Japan hindre nye nedgraderinger av sin kredittverdighet må realrentene tilbake til negativt lende. Legg merke til at Norge ikke har noe glede av slikt. Dagens regime med høye renter overalt gir Oljefondet og utallige norske småsparere som har pengene sine i utenlandske rentefond, enorme inntekter. Inntekter som snart vil bli kraftig redusert. Disse landene skylder oss penger, så vi taper på en overgang fra klart positive til kraftige negative realrenter.
Et annet problem for Norge er at det kan det bli et utilbørlig appresieringspress på kronen, hvis vi nekter å følge på de andre og akseptere de globalt nødvendige negative realrenter også her til lands. Det hjelper neppe å knytte krona til euro, fordi bindingen vil kunne sprenges av valutaspekulanter i krisetider. Nei, det eneste som nytter i et slikt scenario er at euro blir norsk betalingsmiddel. Noe vi fint kan få til uten å måtte bli EU-medlem.
Alternativet til permanente, negative realrenter globalt, såkalt fiskal dominans, er en eller annen form for mislighold av gjeldsbergene til de mest forgjeldete økonomier.
Det finnes nemlig en alternativ vei enn det å holde systematisk negative realrenter, og det er å øke skattene, samt redusere offentlige utgifter. Da ender vi fort opp i ‘sparingens dilemma’. Hvor alle forsøker å bli rike ved å spare, men ender opp med en så sterk konjunkturnedgang som resultat, at vi alle blir fattigere. Nei, bedre da er det å etse bort gjeldsbyrden ved å holde lave renter. Noe som begynner å haste da lønnsveksten allerede er sterkt for nedadgående.
Valgene stormaktenes sentralbanker tar blir svært så viktig for investorer. Hvis vi går mot negative realrenter, er realaktiva som aksjer kjærkomne i enhver investeringsportefølje.
Går det derimot mot desperate forsøk på å spare seg ut av problemet med kredittverdighet, og unaturlige høye renter, er vi på vei mot en global resesjon. Da skal du ikke eie aksjer eller eiendommer i det hele tatt! Aksjemarkedene er naturlig nok nervøse nå om dagen, da det ikke ser ut til å bli rentekutt med det første.
Men ned må rentene. Dagens obligasjonsrenter er ikke bærekraftige.
Roret må legges hardt om.