Oljefondet er vår tids største økonomiske suksesshistorie, med ledere som inspirerer mange unge til å bli dyktige økonomer. Et fond som er bare 30 år gammelt, men som har rukket å sette sitt preg på norsk økonomi. I kraft av sin størrelse vil det langt på vei definere utviklingen av det norske samfunn i årtier fremover.
Likevel er det en del utviklingstrekk i Oljefondet som bør adresseres og rettes på. Det er nærmest som at den daglige driften av Oljefondet har kommet ute av kurs. Og det på 5 ulike måter:
1. Identitet. Oljefondet har fått mye ros for sitt PR-arbeid blant annet med en TV-serie om fondet. Dessverre gir TV serien, Nicolai Tangens mediearbeid og ulike konferanser, et helt feilaktig bilde av hva Oljefondet er: En passiv indeksforvalter, med ønske om å skape noen få basispunkter som meravkastning på si. Norge lever ikke så mye av sitt næringsliv som før, ei heller av forvaltningens mikroskopiske meravkastning, men stadig mer av verdistigning på globale børsindekser vi ikke rår med.
2. Arbeidet. Oljefondets hovedoppgave er å beskytte indeksforvalteres verdier globalt mot dårlig corporate governance av type å ta Space X inn i indekser, som da passive investorer tvinges til å kjøpe. Slike forsøk øker på, desto større indeksforvaltning blir som næring. Det sekundære er å skape meravkastning. Hver hundredel i meravkastning er drøye 2 milliarder kroner i profitt. De senere års svake forvaltningsresultater kan være uflaks, men jeg mistenker at det ikke har vært nok fokus på det å skrape sammen slike basispunkter i den daglige drift.
Her er et eksempel på hva fondet bør drive med. I det japanske markedet for statsobligasjoner er av en eller annen grunn vesentlig høyere avkastning på 15 årige statsobligasjoner enn på de 14- og 16- årige. Fondet bør da selge de to sistnevnte, og bruke beløpet på obligasjonen som forfaller i 2041. Obligasjoner som kan holdes til forfall. Slik tjener fondet en slant. Det uten å ta større risiko enn det allerede har i dag.
3. For et evigvarende fond spiller det egentlig ingen rolle om krakk og krise kommer, bare de også går. Altså er alle midlertidige kriser uvesentlige. Men vi kan få varige kriser, hvor den ene tragedie avløser den andre. Kriser av typen:
Hva gjør fondet hvis det er overhengende fare for 3. verdenskrig?
Hva gjør vi hvis amerikanerne truer med å konfiskere våre verdier?
Hva gjør vi hvis EU bryter sammen?
Det er slike scenarier Oljefondet må utrede investeringsstrategier for.
4. Operasjonell uavhengighet. Både av personer og politikk. Hvis én person har blitt uunnværlig, har HR-strategien til fondet svikta. Oljefondet bør også i størst mulig grad være en politisk nøytral institusjon. Politisk nøytralitet gjelder både innenlands og ute. Oljefondet tåler ikke å legge seg ut hverken med Rødt eller Fremskrittspartiet, ei heller Donald Trump eller Xi Jinping. Holder en seg inne med alle vil heller ikke endringer i den politiske ledelse hjemme eller ute være en trussel for fondet.
5. Opplysning til folket. Jeg har selv hatt gleden av å delta på seminarer som arrangeres og hørt podcastene til Nicolai tangen. Begge deler er helt i verdensklasse og jeg håper man fortsetter å drive på med slikt. Inklusive det å foredra, tegne og fortelle på Arendalsuka.
Nordmenn må i årene former ta stadig mer ansvar for sine egne finanser. Alle tiltak som kan bidra til å gjøre folk mer interesserte i de selskapene vi kollektiv investerer er av det gode. Men det må aldri være annet enn en bivirksomhet. Og aldri distrahere fondets ansatte fra å kreere meravkastning. Selv om dagens dyktige ledere av Oljefondet inspirerer de unge til å bli gode økonomer, er det altså ikke Oljefondets hovedoppgave.
Jeg erter folk i Rødt med at de også har blitt Adam Smiths og Karl Marx sin forhatte rentierer som lever av ‘størkna mannesvette, og smertefulle kvinnetårer’. Det i kraft av at alle nordmenn har verdier i Oljefondet på nær 4 millioner kroner. Når brede lag av folket ikke forstår hva Oljefondet egentlig er for dem, så kan de også gjøre skjebnesvangre feil i valg av økonomisk politikk. Velgernes inkompetanse er kanskje Oljefondets største akilleshæl.
Et konkret forslag for å bedre bedriften er å droppe kvartalsrapportering og heller legge på en grundigere årlige redegjørelse, med større vekt på utviklingen i langsiktige farer for fondets avkastning enn på årets resultater. Oljefondet er ikke et selskap som skal svare per kvartal for aksjonærer, men et evigvarende fond.
En skal heller ikke se bort ifra at mer langsiktige briller i fondets rapportering kan hjelpe Ola, Kari, Muhammed og Jasmin å forstå hva Oljefondet er. Hjelpe velgerne å forstå hvordan indeksforvaltere jobber med katastrofeplanlegging, ta fokus vekk fra enkeltpersoner og det kortsiktige bildet, og i siste instans bevisstgjøre oss alle på vår skjebne som grådige kapitalister i alle land Oljefondet investerer i. Kvartalstall er tross alt irrelevante for et fond med et tusenårig perspektiv.