I hvilken grad en kan ta hensyn til ånd, eller moral, på bekostning av renprofitt i KI_æraen blir et skjebnespørsmål for sparebanker.
Det beste vi kan håpe på i våre samfunn er å ta i bruk markedskrefter til å bli den best mulige versjonen av oss selv. Det i godt samarbeid med andre borgere som er i samme ærend.
Men utover å bli ‘best mulig’ er det et uavklart spørsmål om hvor etisk du ønsker å leve. De gamle filosofer som Friedrich Hegel vil si at det finnes en ånd som alltid er på jakt etter å leve det gode liv, i frihet ved å gjøre gode gjerninger. Noe 1900-talls filosofen Friedrich Nietzsche mange år senere var uenig i. Med sitt mantra – GUD ER DØD – forsøkte han også å slå i hjel etiske avveininger. Hva som utgjør en god gjerning er bare et spørsmål om smak og behag.
Slagordmessig kan en si at Hegel var opptatt av både det åndelige og det virkelige, sansbare ved en filosofisk retning en kan kalle metafysikk, (verden er mer enn bare fysikk), mens Nietzsche vil si at alt er fysikk.
Men i den grad Hegel har rett i at det finnes ånd, noe mer enn jakten på maksimal fortjeneste, nytte og velferd for den enkelte og dermed for samfunnet, så bør den vise seg i handling.
Spørsmålet blir da:
Kan finansinstitusjoner være noe mer enn profittmaksimerende maskiner i samfunnets kamp for å effektivisere bruken av kapital?
Norske sparebanker hadde ikke sitt utspring i lånebehov, men heller som en måte å spare opp inntekter som ikke tas i bruk til konsum eller fysiske investeringer. Ehh, det står i navnet, ved å ikke hete lånebanker, men sparebanker – eller kasser. De var ment å forvalte bygdas arvesølv.
Men opp igjennom årene har sparebankene utviklet seg til å bli like profesjonelle som privateide aksjebanker, hvilket får folk til å spørre seg: Hva skal vi med sparebanker?
Heri tror jeg det er verdt å skille mellom to typer banker; de som bare er (eller i all hovedsak er) opptatt av å maksimere profitten, og de som er idealistbanker. Der hvor målet er noe annet, noe mer, enn ren profitt.
Den ene type, og det gjelder de fleste forretningsbanker, noen sparebanker og en god del offentlig eide banker er bare ute etter å tjene mest mulig penger.
Sparebanker finner vi overalt i verden. De norske hadde sitt utspring i bygder med sterkt svingende inntekter. Ta en omgangshistorie med Voss Sparebank, stiftet i 1843, som jeg hørte i lystig lag. Voss var på denne tid tidvis en rik bygd, men mennene hadde tendens til å sløse bort pengene på fyll og hor, med store skadevirkninger for familieliv og lokalsamfunn.
Ved å samle inn overskuddslikviditet fra arbeidsfolk, bønder og næringsdrivende fikk en både hindret at festene tok helt overhånd og skaffet til veie kapital for fremtidige investeringer. Imidlertid viste det seg at de færreste vossinger hadde behov for å låne i den nye sparebanken. Man måtte ut av bygda, over til nabobygder hvor frendeforholdet til tider kunne være bittert. Her kunne man låne i sparekapitalen. Slik ble da også fiendskap bygdefolk imellom dempet. Man var jo blitt avhengige av hverandres suksess.
Med årene ble bankdriften profesjonalisert med økende overskudd som resultat. I dag er Voss sparebank et medlem av Frendegruppen som kontrolleres av Sparebanken Norge. En sparebank som konkurrerer med selvstendige Vekselbanken, som jo er medlem av en konkurrerende sparebankgruppering, min egen Eika.
Ved hjelp av medlemskap i disse to sparebankgrupperingene konkurrerer disse to lokale bankene med storbanker som har hovedsete i Oslo, København, Stockholm og Helsinki.
I selve forretningsdriften har det vært en endring for sparebankene, fra utlånspolitikk med et varmt hjertelag og stor vekt på personlige relasjoner til en forretningsmodell hvor matematiske beregninger styrer det meste.
Ta et eksempel fra svunne tider. En vakker dag for lenge, lenge siden troppet en same opp på banksjef Svein Solbergs kontor for å lån enger til å starte en reiselivsbedrift i Finnmark. Samen hadde ikke nåla i veggen og mange bankfolk var skeptiske til å ha noe som helst å gjøre med blakke samer på vidvanke. Men Solberg hadde vært lensmann i Finnmark i yngre år og kjente godt til lokale forhold i det høye nord. Så slev om det brøt med gjengs tenking rundt kirketårn-prinsippet for utlån (hvor låntager måtte kunne sees av en fugl på kirkens spir), så fikk samen noen millioner til å starte sin virksomhet. En blomstrende forretning ble det!
Men i dagens verden hvor det meste styres av algoritmer og det personlig skjønn nedjusteres til fordel for kalde beregninger av kontantrømmer og pantevrider, ville denne samen neppe ha på fått lån noensteds hen.
Kanskje er det litt paradoksalt: Jo rikere vi blir, desto mer glad blir i effektivitet som gir oss enda mer rikdom. Med fare for at våre personlige relasjoner forvitrer der vi kaster oss ut i iskalde bad av egoistisk kalkulasjon.
Hvor stopper profittjaget, og hvor mye samfunnsansvar kan en bank ta på seg uten at den over tid forsvinner?
Det er ikke godt å vite. En bank kan forgå hvis den ikke tjener nok. Enten ved at den blir for svak økonomisk til å tåle de kriser som til enhver tid måtte komme, eller ved at den ikke klarer å skaffe nok kapital over tid til å vokse på en fornuftig måte. Det er kanskje her at kommunetarisme slår inn. Bankene prøver å balansere ulike hensyn ved å både være moralske, etiske lønnsomme og lokale på samme tid.
Mitt tips er at banker vil utvikle seg langs to akser. Den ene er de som i hovedsak maksimerer profitt, kall det Nietzsches fysikkbanker, og som lett lar seg kjøpe opp hvis det er til gunst for eiere av banken. Den andre gruppe ønske rå være noe mer enn fysikk med kunder, ansatte og eiere som har en ideal fordring, i salige Henrik Ibsens ord.
Når vi skal utvikle fremtidens elektroniske verktøy for rådgivning og KI-agenter vi en kunne skreddersy rådene til kundens valgte profil.
De banker som satser på at Nietzsche har rett – og kunder ikke bryr seg om annet enn pris og volum på finansielle tjenester, står i første rekke til å utkonkurrert av de som kan lage hypereffisiente KI-agenter som sniffer frem enhver marginal bedring i kundebetingelser.
Idealist-bankene vil derimot kunne skjermes bedre, da deres kunder ikke nødvendigvis setter profitt over alt annet.
Vi er ikke så langt unna en tid hvor folk flest vil ha individuelle KI-agenter som er sertifisert av staten til å hjelpe deg finne de beste bank- og forsikringstilbud.
Så hvordan skal sparebanker kunne overleve i en verden hvor profittjagende maskiner søker å minimere bankenes kundeinntekter?
Muligheter for å lage egne murer eller vollgraver som kan beskytte bankene mot teknologisk utrangering må ligge i å kunne ha kunder og eiere som ønsker å gjøre noe mer enn bare å bli rikest mulig:
Kundeutbytte, hvor kundene får en sjekk på slutten av året, er på moten i mange banker. Her får kundene noe av overskuddet som måtte materialisere seg. Men blir det ikke overskudd, deles det heller ikke ut utbytte til kundene.
Medlemskap med en avgift som om det å være kunde i banken var som å bli medlem i en klubb. Ikke utenkelig at mange bil ønske seg en slik relasjon til et finanskonsern. Med pensjonistreiser, festivaler og utdanningsstipend sponset av den lokale bank.
Det er godt mulig at gaver til veldedige formål som i dag i stor grad baseres geografiske kriterier vil få andre parametere. Vi kan få sparebanker for de fotballglade, for religiøse grupper eller for naturversforkjempere. Sistnevnte har allerede en liten sparebank, Cultura Sparebank, å glede seg over.
Ja, mulighetene er mange for penga våre.