Et nyhetsbilde preget av de unødvendige krigene i Midt-Østen og Ukriana, børsuroen, Mette Marits tragedier, Stein Lier Hansens utskeielser, Marius Høibys kriminelle løpebane, samt jetset-sosialisters heroiske kamp for å finne et eller annet prosjekt i utlandet de kan fortape seg i, leder alle til samme konklusjon for våre eliter:
Fokuser på det nære og nødvendige her hjemme.
Vi har så mange utfordringer i det norske samfunn som trenger politikernes oppmerksomhet at en ikke trenger å reise med jetfly for å finne mennesker i nød. Bare ta en spasertur til Slottet.
–Jan, det å kjøre buss fra Snarøya til Grorud busstasjon er som å kjøre fra en verden til en annen, sa en bussjåfør født i Afrika, smilende til meg der jeg hang i stroppen på vei til jobben en travel, regntung morgen.
Den kommende lørdagen var familien borte, så jeg bestemte meg for å sjekke ut hans påstand. Lørdagen kom og jeg satte meg godt til rette på 31-bussen med en kaffekopp på endeholdeplassen på Snarøya, klar til å kjøre helt frem til Grorud.
Min Oslo-safari var i gang!
31-bussen er Norges mest frekvente buss, med 5 avganger i timen på det meste. Den er også langdryg, der den bruker 2 timer på å sno seg gjennom gamle gater, før den havner på motorveien i retning Grorud Busstasjon, et sted hvor jeg i unge år begikk kriminalitet. Uff a meg!
Turen skjedde uten dramatikk, men avslørte et Oslo i sterk forandring. Folk gikk på og av denne lørdagen, men når vi kom frem til Jernbanetorget hadde de fleste fra Østre Bærum gått av, mens de som skulle til Oslos drabantbyer kom på. Hudfargene var helt annerledes. Vi startet som en kritthvit buss, med unntak av bussjåføren, og fikk stadig flere folkeslag ombord jo nærmere bussen kom Grorud.
Da vi kom frem, ventet jeg å finne den nedslitte bussholdeplassen fra mine barndomsår, men fant et helt nytt shoppingområde, med en fiskebutikk jeg skulle så hjerne ha hatt på Snarøya.
Inn gikk jeg til min forbrytelses åsted, den nybygde Shell-stasjonen på Grorud Busstasjon, ved Oslos siste utpost mot Nittedal.
- Er det sånn Gudim har blitt i vår tid, spurte jeg eplekjekt den unge jenta som sto i kiosken.
- Gudim? svarte hun skeptisk, – Ja, det er fortsatt noen gamle gubber som kaller oss det.
For i min tid var det den legendariske rallykjører Kjell Gudim som eide anlegget. Sjefen for kiosken leide i sin tur areal av Gudim. En kiosk jeg fikk jobbe i selv om jeg var under den lovpålagte alder. Håper at min forbrytelse er foreldet.
For meg ble dette en minneverdig dag. En reise i rom og tid hvor jeg fikk se byen til Albert Nordengen sin evolusjon fra en liten provinsiell småby på 1970-tallet, til dagens rike metropol som tiltrekker seg flinke folk fra alle hjørner av verden.
En busstur jeg vil anbefale alle sosialister og sosialdemokrater å ta.
Groruddalen er fra naturens side en av verdens vakreste dalfører, bare fylt opp av all den infrastruktur og de boligområder som Norges tettest befolkede område krever.
Politikerne har her utallige oppgaver å løse – hvis de skulle fatte interesse for slikt.
Her er tre historier fra en del av Norge som blir stadig mer segregert. Med en befolkning som lever i frykt for de stadig sterkere kriminelle gjengene og deres internasjonale nettverk.
Den ene er fra områdene jeg vokste opp i, hvor en røslig kar, med utenlandske aner, kunne fortelle at hvis du går utendørs sent på fredagskvelden så må du regne med å bli banka opp av omstreifende gjenger uten noe annet å ta seg til.
Den andre er den om han som var alene hjemme, ble ranet av nettopp en slik gjeng, og som ikke turte å gå til politiet fordi gjengen truet med å voldta både hans mamma og lillesøster, som da gikk på barneskolen. Med tid og stunder havnet han selv på en psykiatrisk institusjon.
Den tredje er historien om den jentungen om gikk til lærerinnen sin og spurte desperat om råd. Hun var uskyldsren 16-åring, men fikk beskjed om at hvis hun ikke ble kjæresten med en av gjengsjefene på skolen så ville det gå henne og hennes familie ille.
Etter å ha tenkt seg nøye om svarte hennes klasseforstander:
Du bør satse på å bli sex-slave for den mektigste bandeleder i nabolaget. Det er det beste håp du og din familie har til å klare seg i dagens Norge.
Jeg tenker ofte på denne siste historien. Våre eliter reiser rundt i verden og holder store fredskonferanser, deler ut milliarder av kroner, men gjør ingenting for å beskytte barna våre mot gjengene. Absolutt ingenting. Det er derfor klasseforstanderen ga dette råd.
I disse samfunn som våre ledere liker å besøke, er det ikke fare for å bli banka opp om nattestid, det er ikke gjenger som får lov til mer eller mindre uanfektet å terrorisere familier. Antall voldtekter er langt lavere enn det er i Oslo. De har heller ikke kongehus som drukner sine sorger i rusmidler. En familie jeg ønsker alt godt.
Media spiller her en viktig rolle. Norske medier elsker å brette ut problemer i andre land, og gi masse plass til despoter og terrorister i fremmede himmelstrøk. Fin propaganda for dem. Intet bedre er det for en blodtørstig terrorist å vise frem sine menneskelige sider. Men ingen lager portrettintervju med ofrene for gjengkriminelle og elitenes unnlatelsessynder. Et verdivalg spør du meg.
Ja da, jeg vet at det å drive med norske tapere ikke er så gildt som å reise utenlands for å blande oss bort i andre folkeslags problemer. Norske bleikfeite tapere kan heller Mckinsey få klekkelig betalt for å ta seg av.
Her har Ruter en oppgave. Man kan lage spesialvogner på 31-linjen, litt som man har business class. Dolle opp unge Ruteransatte som kan gå rundt med drinktralle og småprate litt med de folkevalgte.
– OH, you Norwegians your jokes are so cute, sier de mens de smilende deler ut varme, våte håndklær før drinkene serveres. Akkurat slik flyvertinnene på Emirates læres opp til å takle norske eliter på tur. Blir bussturen for lang, kan en alltids stoppe på Rommen for et lite slag golf. Det sies at golfbanen der er i verdensklasse.
Donald Trumps krigføring i Venezuela og Iran kritiseres ofte for å ikke være nødvendige, men heller ‘Wars of Choice’.
Norske eliter må også spørre seg om hvilke kriger er det nødvendig for dem å blande seg bort i. Krigene i Midt-Østen har fredsmeklere fra hele verden.
Innbyggere på strekket mellom Snarøya og Gardermoen får derimot ikke hjelp fra utlandet. Deres eneste håp ligger på Løvebakken.
Et håp som lever så lenge vi har et velfungerende demokrati. Vi får leve i håpet!