Det ser ut til å bli skjebnen til enhver amerikansk president at han må dras inn i en eller annen utenlandsk konflikt, så også Donald Trump. Denne gang i Iran.
President Harry Truman (1944-1953) forsøkte å unngå utenlandske eventyr. Han var svært så skeptisk til å det i det hele tatt ha et CIA, nettopp fordi en glad gjeng spioner med ‘licence to kill’ kunne skape problemer for amerikansk utenrikspolitikk.
Her er en liten ‘fun fact’ for den ivrige leser: det var den britiske marineoffiser Ian Fleming (ja, han med James Bond bøkene) som lagde de opprinnelige planene for USAs militære etterretning med drap på repertoaret.
CIA skulle da også vise seg å spille en nøkkelrolle da Irans lovlige valgte statsminister Muhammed Mossadegh ble styrtet i 1953, i et kupp verdig en James Bond film, rett etter at Truman gikk av som president. Den unge, men senere så mektige, Sjahen av Iran ble innsatt som leder, noe han var helt frem til den iranske revolusjonen i 1979, da Iran ble verdens fremste teokrati. Et tyrannisk regime styrt av religiøse ledere, med en egen paramilitær styrke; den iranske revolusjonære garde (IRG).
Et system som har kommet frem til samme endestasjon som så mange idealistiske prosjekt, et despotisk regime som plyndrer og terroriserer sin egen befolkning, fremfor å la seg reformere langs markedsliberalistiske linjer.
Skillet i idéhistorien går langt tilbake i tid. Etter fremveksten av idéer fra John Locke, David Hume, Adam Smith m. fl. ga oss markedsliberalisme, fikk vi vi en motreaksjon i form av Edmund Burkes pamfletter. Burkes prosjekt var å forherlige gamle tradisjoner, selv om det skulle gå ut over økonomisk fremgang. Ayatollahene i Iran er bare en ekstrem variant av burkianisme.
Over tid skulle de vestlige samfunn utvikle en markedsøkonomi hvor alle sto fritt til å gjøre hva de ville, med hvem de ville – og det til alle døgnets tider. For å hjelpe seg i sine valg trengte innbyggerne en fri og uavhengig presse. For å kunne delta i samfunnets utvikling måtte de ha stemmerett slik at de påvirket utviklingen av lovene i landet.
Dette ble plattformen som ulike vestlige, liberale samfunn er basert på.
Teokratene vil det annerledes. Som en ekstrem form for burkianisme (hvor altså hensynet til tradisjoner trumfer effektivitet) satset Iran på å leve av oljeinntekter og heller ta samfunnet tilbake til en slags middelalder-tilværelse.
Perserne har stor respekt for amerikanske militære ferdigheter, men langt mindre for deres intelligentsia. Storbritannia anses derimot for å være den onde hjernen bak vestens Iran-politikk i 1953. En rolle Israel i dag antas å ha tatt over. I utenrikspolitikken utmerket det nye regimet seg da også ved å sverge død over Israel, med Den Store Satan USA som fiende. Godt hjulpet av ‘ Lille Satan’ – Storbritannia.
Det er verdt å spørre seg om ikke dette for USA er en helt unødvendig krig. For all dets hatske retorikk så utgjør ikke dagens Iran noen tenkelig trussel mot USA. Det er heller ikke slik at amerikanske interesser står direkte på spill, slik det var i 1953 da Iran nasjonaliserte britiske oljefelt, eller i 1979 da amerikanske selskaper hadde 50 000 amerikanere bosatt i Iran.
Nei, Iran er mer offer for dets egen svakhet, hvor Israel ser en historisk mulighet til å fjerne dagens iranske tyranner, med noe mer moderne og vestlig. En mulighet som Netanyahu forsøker å få Trump til å gripe.
Et angrep nå vil imidlertid være en av de pussigste amerikanske krigshandlinger noensinne. Trump gikk jo til valg på at USA skulle unngå kriger i fremmed land. Han hadde heller ingen interesse av regimeforandringer eller menneskerettigheter. Hadde det vært en demokratisk presidentkandidat som ønsket å utbre demokrati og vestlige liberalisme ville et angrep vært lettere å skjønne.
Heller ikke Irans naboland ønsker seg militære inngrep fra USAs side. Iran styres i praksis av den revolusjonære garde som er en stat i staten med egne økonomiske interesser, hær, flyvåpen og marine. En organisasjon som teller 190 000 tungt bevæpnede menn med drap av tusenvis av sivile på samvittigheten. Ingen land vil ta dem imot, skulle de ønske å flykte (kanskje med unntak av Norge). De står med ryggen mot veggen.
Nabolandet Irak føler seg spesielt sårbar for ringvirkningene av et amerikansk ledet angrep da det vil bringe tilbake vonde minner fra invasjonen i 2003. Irakere har en sjia-muslimsk majoritet, akkurat som Iran har. Og et amerikansk angrep kan, dels med rette, bli sett på som et angrep på denne religiøse retningen.
En har heller ikke folket med seg. Ingen nasjonal TV-tale med hurra rop i Kongressen. Amerikanere flest driter i om det blir krig eller ei.
Dessverre har vi presedens for et slikt angrep. Da George Bush (jr) ble valgt til president i 2000 raljerte også han mot de som ønsket å bruke amerikanske midler med tap av amerikanske liv i konflikter som var USA uvedkommende. Likevel endte han opp med å gjøre nettopp det i Irak. Også det et land som ikke utgjorde noen trussel mot USA.
Hadde Trump vært en prinsippfast realpolitiker ville han unngått en ny Gulf-krig. Faren er at han ser mer opportunistisk på det hele, og griper denne enestående muligheten USA har til å forandre et regime, som lenge har vært et irritasjonsmoment i Midt-Østen.
Litt morsomt er det å tenke på at Trump lar seg vikle inn i en unødvendig konflikt på samme måte som våre utenrikspolitikere har latt seg forføre av arabiske eventyr med Terje Rød Larsen som speiderleder. Norge hadde ingen utenrikspolitisk grunn til å engasjere oss i Midt-Østen, men eventyrlysten tok overhånd. I begge tilfeller har det gått med uendelig med penger, unødig tap av menneskeliv, ingen positive resultater, og med skandaler på Planet Epstein som endestasjon.
Uff a meg, det er så ille at vestlige politikere roter sine befolkninger bort i forhold som er uvedkommende av rent opportunistisk lyst, at en kan ikke gjøre annet enn å ta helg.
Have a great one!