USAs heroiske aksjemarkeder, Kinas sterke vekst og oljesektorens seiersgang har alle vært viktige drivere for norsk økonomi i dette årtusen. Tre sterke hingster som har trukket vår ildvogn.

Alternativt til å kose deg med dette mesterverk, kan en høre og se filmversjonen som oser av idealistisk, hvit, kristen imperialisme. Et vakkert, Oscar-belønt reisebrev fra en svunnen tid er det.
La oss ta den første hingsten vår. Bare tenk på hvordan USA har sett børsene sine, og dermed verdien av våre investeringer i Oljefondet, fyke avgårde. Hva hvis ikke de amerikanske børsene hadde mangedoblet seg i verdi etter at IT-boblens sprekk gruset aksjemarkedene ved inngangen til dette årtusen? Trump har også gitt store bidrag til den norske velferdsstat ved å forfølge en økonomisk politikk som har drevet børsene, våre aksjeverdier og vår oljepengebruk til himmels. Hvis Torbjørn Jagland hadde tenkt snevert på norske økonomiske interesser burde han hylle, ikke fordømme, Trump.
Dette er markeder hvor de fleste vestlige teknologigiganter holder hus. Er du nordmann eller nigerianer må du investere på Wall Street for å kunne være med på den globale revolusjon innenfor kunstig intelligens. Men da verdens 8 milliarder mennesker søker seg dit med sine sparepenger blir da også børsene i USA kunstig høyt priset, med fare for knall og fall i det tvilen skulle melde seg i Dubai, Singapore og Hanoi. Hvorpå midler trekkes ut av USA med børskrakk og dollarkollaps som resultat.
Den andre hingst som har trukket vår ildvogn er kinesisk økonomi. Dets økonomiske vekstmirakel har trukket opp alle råvarepriser globalt, men samtidig bidratt til lavere priser på de fleste konsumvarer. Norge har omstilt sin økonomi i tråd med disse prissignaler og produserer stadig mere råvarer og halvfabrikata, med en systematisk forvitring av norske arbeidsplasser som produserer konsumvarer.
Nå er imidlertid det kinesiske vekstmirakel på hell. Befolkningen i Kina faller med 5-6 millioner i året. Med tid og stunder vil det meste av Kina avfolkes. Allerede i 2050 er halvparten av den kinesiske befolkningen pensjonister. Kinas energiforbruk skal ikke gjøre annet enn å falle i ti-årene som kommer. Oljeprisene kommer derfor neppe opp igjen til gamle høyder.
Den tredje gampen som trekker norsk økonomis ildvogn er oljeinvesteringene. Investeringer i rør, plattformer, og gigantiske landanlegg som i år utgjør 275 milliarder kroner. Fra og med neste år begynner denne vekstmaskin sitt ugjenkallelige fall. Skal en tro regjeringens Perspektivmelding fra i fjor vil oljenæringene våre skalle av nær 3 000 årsverk per år helt frem til 2060. Til sammen blir det i overkant av 100 000 færre årsverk.
Når Tutti-Frutti gjengen møtes i disse dager for å diskutere fremtidens statsbudsjetter, og jeg håper de klarer å se årene 2025-29 under ett, må de hensynta at norsk økonomis ildvogn ikke får noen sterk trekkraft fra våre tre gamper.
Vi er et aldrende folkeferd, som ikke har råd til å ta imot like mange flyktninger som før, ikke har midler å sløse bort på teatralsk, amatørmessig diplomati, ikke har kompetanse på å utvikle globale industrikjemper, og ikke trenger flere betongkonstruksjoner spredt overalt i dette kongeriket som fortsatt (og kanskje bare inntil videre) er så slående vakkert fra naturens side.
Jeg har ikke behov for å kritisere alle gode, idealistiske krefter som har stått på for ideelle formål. Hverken kristne, imperialister fra svunne tider, eller vårt forfeilede diplomati drevet frem av jetset-sosialister og deres ukritiske tilbedere i media. Fortiden har nok med seg selv.
I dag og her hjemme har vi imidlertid mye nød, fattigdom og utenforskap å ta tak i. Fremtiden tilhører de politikere som både kjenner sine begrensninger og som søker å løse opp den norske befolkningens små og store floker. For eksempel vil om lag hundre kommuner dø ut med mindre noen på Løvebakken tar grep.
Norge er fortsatt et av verdens beste samfunn, kanskje den beste versjonen av oss selv noensinne. Det vi står igjen med etter at hingstene våre har tatt kvelden er et multikulturelt, høyteknologisk velferdssamfunn som de fleste folkeslag på kloden gjerne skulle etterligne. Men våre tre trekkdyr er trette, gamle og vil aldri mer kunne gi norsk økonomi den kraft, og vår ildvogn den fart, vi en gang hadde.
Jeg elsker Vangelis sin musikk. Øverst hørte du den oppblåste Oscar-vinnende versjonen av hans Chariots of Fire. Som en 61-årig økonom, sukkende tilbake på en 35-årig karriere i finans foretrekker jeg denne versjonen hvor han selv tar til tangentene.
Melankolsk og vakkert er det.