Sosialistisk Venstreparti foreslo vinteren 2024 å lage en ny handlingsregel for bruken av oljepenger, hvor bruken av Oljefondet burde kunne deles inn i to komponenter:
Den vanlige delen hvor 3 prosent av Oljefondet skal kunne brukes innenlands, og en ny bit som skal kunne brukes til å hjelpe fattige land kutte sine CO2-utslipp.
Økonomer bli som oftest sjokkerte over slike uansvarlige idéer. Den ellers så sindige, daværende finansminister Vedum fyrte seg da også opp over forslaget da det ble lansert.
Men det er alltid artig å se på gamle problemer med nye briller, så også når det gjelder bruken av oljepenger. SVs forslag har mange interessante aspekter.
For det første så forteller det en historie om at selv sosialistiske politikere prøver å nå sine mål ved å ta utlandet i bruk. Kaski er litt av en verdensborger! Det har alltid vært en merkelig opplevelse å se hvor hissige vi er på å bruke milliarder av kroner på små kutt i CO2-utslipp i gamlelandet, mens vi kunne hatt samme effekt for en langt rimeligere penge ved å hjelpe til med investeringer til utslippskutt i fattige land.
En kan si at SV her konkurranseutsetter deler av klimapolitikken på det globale marked, hvilket er fornuftig gitt at kampen mot klimautslipp også er global. Derfor er da også forslaget omstridt i SV, som jo regner seg for å være et industriparti som hjelper norsk næringsliv tilpasse seg det grønne skiftet, men ikke dets konkurrenter.
Det å la utlendinger gjøre jobben slik de finner det best, uten norske lobbyister på lasset, er også et tiltak for å bedre styring og stell her hjemme. Alle mistanker om kameraderi og korrupsjon ved det grønne skiftet faller bort hvis ingen norske organisasjoner er innblandet.
Et annet argument for å bruke mer av klimakronene i utlandet er at dette vil hjelpe fattige lands økonomiske utvikling. En kan heller ikke kalle midlene vi gir for nedverdigende almisser, da de fattige land kun får betalt for å gjøre en viktig jobb for verdenssamfunnet. Er det et spørsmål hvor vi alle må tenke på oss selv som verdensborgere så er det i klimaspørsmål.
Det andre SV erkjenner er at vi må ta i bruk mere oljepenger. Her trenger det ikke være så stor uenighet med mer trauste økonomer, bare Oljefondet blir stort nok til å dekke både oljepengebruk hjemme, og det SV anslår som en kvart prosent av Oljefondet til klimaformål i fattige land.
Det kan med dagens underforbruk av oljepenger til og med gjøres innenfor rammen på 3 prosent av fondets saldo, gitt dagens svulmende pengebinge.
Det blir bare et spørsmål om hvor stort fondet blir. På mine enkle regneark følger nå Oljefondet rundetider etter et skjema som gir en saldo på om lag 25 000 milliarder NOK ved inngangen til 2030, og 36 000 i 2050.
Det er bare ikke mulig å bruke 3 prosent av dette i 2030; 750 milliarder kroner innenlands, gitt hvor stramt arbeidsmarkedet allerede er med bruk av om lag 525 milliarder kroner i 2025. I hvert fall så lenge vi ikke er villige til å bruke av dollarhaugene for å betale for arbeidsinnvandring, eller massive tjenestekjøp i utlandet. Så en kan godt sette av noen milliarder kroner til regnskogsfond, og dets like, uten at handlingsregelen sprenges. Hvis da forventningene til porteføljenes avkastning slår til.
Men det var det da. Vi lever i en verden med uvanlig mange kriger og med børser som er rekorddyre. Det er alltid fare for et ubeleilig krakk på verdens børser med resulterende stup i våre formuesverdier. En krig i Taiwan-stredet mellom Kina og USA vil kunne ha enorme negative effekter på verdensøkonomien og Oljefondets verdier.
Mitt forslag er da at SVs klimabudsjett i utlandet bør gjøres opp i ettertid.
Hvis det skulle vise seg at oljepengebruken ligger under 3 prosent av Oljefondets verdi når året er omme, så kan man dele ut de overskytende midler til formål som ikke skaper inflasjon her hjemme. Enten ved gaver til utlendinger, kjøp av velferdstjenester i utlandet, eller ved overføringer til SVs kjære klimafond.
I så fall vil overføringene til slike fond ligne mer på et utbytte fra aksjeselskaper, som jo beregnes etter at regnskapet for året er avsluttet, enn på normale inntekter. Det ligger i sakens natur at mottagerlandet må se på slike overføringer som oljeinntekter, eller manna fra himmelen. Penger som ikke nødvendigvis kommer hvert år.
Mottagerlandene må derfor selv fondere beløpene de mottar, og ikke bruke mer enn 3 prosent av sine fondsverdier, hvis de ønsker at deres klima fond skal bli like bærekraftige som Oljefondet er.
Så i sum vil da fattige land i praksis motta en bit av våre oljeinntekter hvert år hvor oljepengebruken her hjemme er mindre enn 3 prosent av saldoen på fondet. En pott med penger som de må husholde med like strengt som det vi gjør.