Sittende i stekende varme, får jeg meg til å undres over om arbeidsledigheten i Norge noensinne vil falle igjen.
Ja, dette er refleksjoner over ukas hendelser en fredag ettermiddag uten at jeg har regnet så mye på det. Det er kanskje bare noen tanker fra en ‘Talking Head’ i norsk media. Du veit, det kommer et dårlig makrotall, hvorpå jeg får en telefon fra en journalist som ønsker at jeg skal minne folk om at renta burde vært lavere.
Men tallene denne uka får meg til stusse over om det er så mye hjelp i å kutte renta. Trolig trenger vi å tenke på strukturpolitikk, samt økt dosering av oljepenger til de rette formålene, for å skape flere jobber. De færreste politikere later imidlertid til å ha noen som helst aning om hva vi har i vente. Høststormene i økonomien later til å bli voldsomme.
Det som fikk meg til å våkne i strandstolen var torsdagens nyhet om at 4,8 prosent av arbeidsstyrken er ledige. Økningen drives av unge, av innvandrere og av manglende jobbtilbud. Økningen i ledigheten må nesten sies å være eksplosiv. Så utrolig sterk at de færreste tror på det.
Men uansett Arbeidskraftsundersøkelsen, er det også anekdotiske ting som går stang ut for det norske arbeidsmarked.
Statkraft, Equinor og Hydro skal bremse opp aktiviteten og kappe investeringene sine. Hundrevis av mennesker i meget godt betalte stillinger skal sies opp. Det etter at både Yara og DnB har vært igjennom nedbemanningsrunder. Meldinger om toll fra EU er også svært så urovekkende. Inntil nylig hadde i hvert fall jeg et naivt håp om at EØS-avtalen ville beskytte oss mot slikt.
Vi har også fått nye tall for igangsetting av bygg som tyder på at bedringen i igangsettingen vi så ved påsketider stopper opp. Her får vi nok en selvforsterkende trend:
Dårligere tider i arbeidsmarkedet og kutt i investeringsplanene til storbedrifter rammer selvfølgelig entreprenører, som da selv tvinges til å kutte sysselsetting og investeringsplaner.
Konjunkturbarometeret for 2. kvartal er heller ikke lystig lesning.
Nei, vi får kanskje sette vår lit til små, sporadiske rentekutt for å dra i gang økonomien. Men jeg klarer ikke helt å se for meg at pertentlige rentekutt skal kunne løfte bedriftenes ‘animal spirits’ eller å få ungdomsledigheten ned.
Her må man tenke større – og mer målrettet.
Høyre har et slagord ‘ Ingen slagord’ som er nesten like meningsløst som Arbeiderpartiets sikre ‘Trygghet’ . This is not going to end well.
Nei, det er nesten så en kan bli litt betuttet. For la en ting være klart: Hvis ingen gjør noe, gjøres det heller intet.
Fra og med 2026 skal oljeinvesteringene falle med en takt på 10-15 milliarder kroner i året. Det i flere år fremover. Et ugjenkallelig fall. Passive politikere må bare belage seg på at AKU stiger til både 5 og 6 prosent hvis de ikke har noe annet å komme med enn slagord om ‘trygg tiltaksløshet’.
En lite holdbar strategi i det Oljefondet nærmer seg nye rekorder. Det er lett å se for seg at motvillige politikere, som etter hvert blir redde for å selv måtte stille seg i den voksende ledighetskøen, vil tvinges til å kaste krisepakker inn i norsk økonomi i desperate forsøk på å hindre at onde spiraler i arbeidsmarkedet får for mye kraft.
En av mine gamle helter, Professor Leif Johannesen, påpekte at arbeidsledigheten kommer lettere opp enn ned. Vi må kanskje bare belage oss på at en arbeidsledighet på 5 prosent eller mer er den nye normalen for norsk økonomi.
Dagens politikere vil nok ganske sikkert komme til å angre på at de ikke gjorde mer – da de hadde muligheten – til å stoppe sommerens onde spiral i norsk økonomi. Noen må lære dem å høre på Talking Heads som meg!