-I et land langt, langt borte bodde en konge. Slik starter det eldgamle, persiske eventyret ‘De tre prinsene av Serendip’. Og det er litt sånn jeg føler det når hører skarpskodde, akademiske analyser av mysterier hvis svar ligger godt gjemt i sanddyner som skifter form fra dag til dag. Det blir som å høre på eventyr fra fjerne himmelstrøk.
I skrivende stund er vi inne i dag tre av bombingen av Iran. Det er derfor prematurt å spå så mye om hvordan denne krigen vil påvirke fremtidens geopolitikk, råvarepriser eller verdipapirmarkeder etter at kruttrøyken på slagmarkene har lagt seg.
Det blir bare mulig på dette tidspunkt å undres.
-Hvordan endte vi i krig?
Som alltid ved slike spørsmål så er det mange faktorer som kan henvises til. Israel ville kanskje stoppe en ny avtale mellom USA og Iran, Netanyahu har jo innenrikspolitiske problemer med mer. Men hovedspørsmålet som man uansett kommer tilbake til, uansett årsakssammenheng er:
–Ønsket Iran seg atombomber?
De fleste eksperter jeg hører på TV later til å tro at de kunne lage atombomber hvis de ønsket det, og fikk lov å jobbe ufortrødent videre med sitt atomvåpenprosjekt.
–Men ønsket Iran seg atombomber?
Israel trenger ikke å ha konkludert 100 prosent med at så var tilfelle før de satte i gang ‘Operation Rising Lion’, men de må ha tenkt at det var for høy sannsynlighet, si mer enn 30 prosent, for at Iran ønsket seg atombomber. Derfor var det nødvendig å sette i gang denne krigen. En krig med det formål å mane til iransk opprør og regimeendring for å gjenreise den persiske løve til heder og verdighet igjen.
Vel uansett, vi er nå i gang med en ny regionskrig. Hvilket leder til mitt andre spørsmål:
–Hva er Israels mål?
Nok en gang kan en gradere svaret, her ved å diskutere hvilken grad av måloppnåelse som Israelerne håper på.
I den ene enden av skalaen er det å forpurre planene om en snarlig atombombe. I den andre enden – maks suksess – er det styrting av Iraks religiøse, brutale teokrati, som erstattes med et nytt vestlig, liberalt regime – som NATOs venn og alliert.
Men dette ultimate mål kan bli like vanskelige å nå som i tidligere konflikter. Israel har hatt overveldende taktisk suksess med sine kriger mot Hamas, Hizbollah og Houithiene i Yemen. Dette er organisasjoner som i dag bare er skygger av seg selv. Men de nå er en gang fortsatt i live. Og som en snauklippet busk fort kan vokse seg stor igjen, er det ikke utenkelig at alle tre organisasjoner kommer tilbake med fornyet styrke og vitalitet om noen år, med mindre Israel klarer å slutte varig fred med dem.
Noe av det samme problemet har Israel med sin imponerende krigføring i Iran. Ja, de har drept masse toppledere og forårsaket enorme ødeleggelser. Men har de hindret Iran fra å utvikle atomvåpen? Og er det i det hele tatt mulig å hindre et Iran som ønsker atomvåpen å skaffe seg dem, nå som Iran har atommakten Nord-Korea som BFF?
Norske politikere kan ikke annet enn å ønske Israel lykke til, nå som det tilspisser seg. For om ikke Iran ønsket seg atomvåpen før, er det ganske sikkert at de ønsker seg det nå. Nordmenn kan gjerne være imot det at Israel angrep Iran, men etter at krigen er i gang, må vi alle tenke nytt.
Kanskje også våge å håpe på at israelerne vinner en tilstrekkelig seier til at Iran ikke ønsker seg de atomvåpen som de trolig allerede i dag er i stand til så lage? Uansett har jeg følelsen av det beste vårt utenriksdepartement kan gjøre, hvis det da er opptatt av Norges sikkerhet, er å minimere norsk involvering i konflikten.
Persiske eventyr er ofte avanserte og flertydige uten den klare moral som vi liker å få fra de europeiske eventyr av type Brødrene Grimm, Asbjørnsen og Moe, eller H.C. Andersen.
I det persiske eventyr ‘De tre prinsene av Serendip’ er det tre prinser som sendes ut i verden av sin pappa, selveste Kongen av Serendip, vi får høre om. Prinser som alltid er heldige nok til å være på rett plass til rett tid der de finner overraskende hjelp.
Håpet for Israel må være at de denne gang bombet akkurat på rett tidspunkt til at de kan nå sine mål uansett hvor ambisiøse de måtte være.
Er virkelig Israel denne gang mere serendipitous enn de har vært i krigene med Hamas, Hizbollah eller Houithene?
Eller blir dette den fjerde krig på rad med taktiske, israelske seire – uten at man makter å oppnå langsiktige, strategiske mål?