Ikke alle vet at vår briljante finansministers første jobb var som forskningsassistent i Statistisk Sentralbyrå. Men etter kort tid ble han hentet til Miljøverndepartementet av daværende minister Torbjørn Berntsen.
Nå fortsetter han sin forskningsgjerning i egenskap av finansminister ved å lansere et tre til fem-årig forskningsprosjekt til den netto kostnad av 10 milliarder kroner. Et prosjekt som skal avgjøre om det er fornuftig å senke skattene, slik at det lønner seg å jobbe for unge mennesker som svever i grenselandet mellom trygd og arbeid.
Idéen er god. Man skal bruke vitenskapelige metoder, her ved å endre på én parameter, (skattesatsen) for å se om dette leder til adferdsendringer.
Men for undertegnede er slike eksperimenter i millardklassen kanskje det siste arbeiderbevegelsen nå trenger.
–Æh, vi skjønner så lite av vår velgermasse at vi bør bruke 10 milliarder til å forstå noen av dem litt bedre!
Og skal du drive på med noe sånt av hensyn til forskningen, kan du nøye deg med et mindre omfang. Hva du lærer av å eksperimentere med 100 000 mennesker (en femtedel av kohorten!), som du ikke ville lære av å satse på 5000 -10 000 er en gåte for meg.
Men la det være klart: Hvis økonomer trenger å bruke 10 milliarder kroner på å bli bedre kjent med sin befolkning er det sikkert velanvendte penger.
Løsningen på vår tids utenforskap ligger neppe i finsliping av skattesatser. Selv tror jeg vi må finne tilbake til en aller annen pionéer-ånd, hvor de uføre ikke for lov til å leve i utenforskap, men inkluderes i arbeidsfolks hverdag. De må ha en eller annet aktivitetsplikt, og krav om å holde seg unna rus. Det er noe ødelagt inne i dem som penger alene vanskelig kan kurere. Enten det er å lære noe, ta noen timer i uka i arbeid, eller ved drive på med fritidsaktiviteter, så må de tvinges til å ta seg til noe. Og trolig helst skifte nærmiljø. Kanskje til og med pålegges å flytte utenlands?
En oppdatert versjon av 1930-tallets mantra ‘Arbeidsledighet er roten til alt ondt’ er å si at passivitet, og det å bo hjemme hos mamma i voksen alder, er roten til alt ondt.
Jeg tviler på at det å stimulere de uføre med lavere skatt kommer til å gi så stor effekt på BNP eller på statsfinansene, all den tid det vil koste mye penger å få folk på beina igjen. Det vil imidlertid gi oss et bedre samfunn – med mindre fremmedgjorthet og utenforskap.
Forprosjektet dreier seg altså om det er smart å bruke i sum om lag 50 milliarder kroner per år i skattelettelser for å stimulere unge mennesker til økt aktivitet.
Men man spør seg ikke om pengene kunne vært bedre brukt.
Når jeg tenker meg om er det trolig bedre å styrke økonomien til kommuner, som må få en mer rasjonell struktur enn det vi har i dag, samtidig som man stiller krav til alle uføre. Begge deler er like ubehagelige å endre for et samfunn som stadig er på jakt etter et eller annet prosjekt som kan skinne globalt, men som kvier seg for å diskutere hva er det den offentlige sektor egentlig bør drive på med. Men dette fordrer altså en langt større innsats for rehabilitering, med tusenvis av offentlig betalte trenere og hjelpere, samt tilhørende kontrollører, enn det vi har i dag.
Dessverre skjer det motsatte. Det som jo de facto skjer i dag er jo at ungdomsarbeidere, miljø-terapeuter og ekstra-lærere kastes på huet og ræva ut i arbeidsledighet av kommuner med anstrengt økonomi.
Men Jens er ikke finansminister inn i evigheten. Og når han måtte slutte i politikken vet jeg at han er hjertelig velkommen tilbake til sin gamle jobb i Statistisk sentralbyrå hvor han kan forske videre. En jobb han fortsatt har, bare med evigvarende permisjon.