Winston Churchill yndet å si at det å følge med på russisk politikk var som å se to hunder sloss under et teppe. Og det er vel på dette stadiet vi er nå i det høye nord når det gjelder tollkrigene. Vi er bare Iakttagere av prosesser som ruller frem og tilbake uten at vi helt vet hvordan dette ender.
Men det er noe å hente ved å se litt abstrakt på tollkrigene. Her ved fem vinklinger.
Den første er den berømmelige ‘fyrstikkmetoden’. Hvor du flytter tilbudskurvene i takt med tollsatsenes størrelse. Forutsatt fallende etterspørsels- og stigende tilbudskurver vil vi da få en løsning for pris og volum hvor det produseres mindre til en lavere pris for produsent (stjerna) , og en økt pris for forbruker. Fordelingen av fyrstikken, eller kostnaden av tariffene, avhenger av kurvenes helninger. Uansett fordeling av tapene går produsert volum ned.
Så i mikro får vi det resultat at en vare som utsettes for tollavgifter vil i første omgang produseres i mindre omfang enn før, med noe tap på produsent, og noe på kunden.
Det andre poeng er at folk gjør noe annet. De kan bli mer effektive til å produsere, gå ned i lønn eller selge varene sine i utlandet. Hvis det er slik at det i hovedsak er varer som utsettes for toll, noe som later til å bli fasit, vil tjenestekonsumet kunne øke. Spesielt i steder som Canada, hvor varer blir dyrere samtidig som folk får en aversjon mot å ta sin normale vinterferie til Florida, men heller bli hjemme.
Det tredje er at de amerikanske tariffene skal variere fra land til land. Noe som åpner opp for arbitrasje, hvor man forsøker å få skipet varer til de land som har lavest tollsatser før de sendes videre til USA.
Det fjerde er at investeringer vil påvirkes. Nok en gang vil de flytte dit tollsatsene er lavest. Men mer enn det, de vil flytte dit fabrikkene og aksjemarkedene er tryggest mot nye tollkriger. Nå som de geopolitiske spenninger mellom USA og Kina er økende, vil trolig langt flere enn før velge å flytte fabrikkene sine ut av Kina – uavhengig av hva tollsatsene i år måtte ende på.
Og geopolitikken er vel der Churchills metafor treffer best. Verdens styres i dag av mektige, aldrende og egenrådige menn: Putin, Trump, Xi, Netanyahu, Modi, Erdogan med flere. Ingen av dem er samfunnsøkonomer. Akkurat hva disse måtte finne på er ikke godt å vite.
Nordmenn må i tiden fremover basere sine investeringsavgjørelser på scenario-bygging hvor en åpner opp for at store endringer kan komme i løpet av kort tid. Det betyr at en diversifiserer sine innkjøp og salg. Binder renter, sikrer valuta og betaler for ekstra forsikringer, samt alltid passer på å være observant på at fortjenestekalkylene kan endres av tollsatser som heises opp og ned.
Legg merke til at alle tollsatser fra amerikanernes side så langt er midlertidige. Blir de stående, vil andre land gjengjelde. Og de fleste industriland vil reise egne, nye tollsatser, for eksempel mot Kina. Dette for å hindre at kinesiske varer som skulle vært sendt til USA havner på deres lokale markeder.
Det blir et interessant år.