Joseph Schumpeter er kanskje mest kjent for sine Marx-inspirerte tanker rundt betydningen av ‘kreativ destruksjon’ i brede lag av næringslivet, men han har også hatt innflytelse på statsvitenskap ved sine idéer om hva som får velgere til å stemme som de gjør.
I all enkelhet hevder han at de velger parti på samme måte som de kjøper leverpostei. De tar den som gir mest valuta for pengene. Skrevet i krigsår i en periode hvor patriotisme, pionéer-ånd og sterke ideologiske føringer preget verden var dette radikale tanker. Folk stemmer altså som om det er en vare de kjøper i et marked preget av tilbud og etterspørsel. De partier som lager politikk folk vil ha, vinner frem, mens de som har upopulær politikk svinner hen.
Legg merke til at dette ikke betyr at den klokeste poltikken vinner frem. Nei, det er den som folk flest måtte ønske seg. Det er en selvstendig, formidabel oppgave å markedsføre den beste politikken som overlegen andre alternativ.
Nå synes jeg at det bør være leverpostei for enhver smak. Med smått og stort har vi vel nær 20 politiske partier i Norge. Omtrent det samme antall som vi har av leverposteier. For at vi skal unngå utenforskap og fremmedgjorthet er det viktig at så mange som mulig finner et eller annet parti de kan sokne til. Men jeg tror nok Schumpeter har et poeng. Den politikken som selger best er den som er billig og smaker godt.
Jeg hadde i unge år gleden av å høre en takk for maten tale av selveste økonomiprofessor Agnar Sandmo. Han oppsummerte økonomifaget med at ‘It’s the consumer who calls the shots’. Med det mente han at produsenter av alle varer og tjenester, og her altså også politikk, må tilpasses konsumentenes behov. Noe som økonomer med årene har utvidet til å dekke de fleste valg mennesker gjør – som valg av livsledsager og ønsket antall barn. Alle menneskers selvstendige valg blir resultatet av en mer eller mindre gjennomtenkt nytte-kostnadsanalyse. Så også deres stemmegiving.
De delene av etterspørselssiden til økonomien, som velgerne har mest påvirkningskraft på, er privat konsum og boliginvesteringer. Etterspørselen herfra utgjør gjerne om lag halvparten av vårt samlede BNP. I senere år har disse poster hatt en ekstrem svak utvikling per capita, noe som kan bidra til å forklare hvorfor velgerne nå er rastløse. Økonomiens aktiviteter dekker ikke deres behov på samme måte som før.
Allerede i 2018 viste denne indikator at husholdningene slet med finansene, da deres samlede vekst i boliginvesteringer og privat konsum per person falt under én prosent i året. Ser en på perioden 2018-2025 under et, vil den årlige veksten i denne indikator være bare 0,6 prosent i året, mens den var 3,1 prosent i de spreke årene 2001-2017. En periode hvor økonomien var drevet av folks etterspørsel etter å skaffe seg det gode liv for seg selv og sine.
Derfor er det ikke unaturlig av SV å nå foreslå å fjerne foreldrebetaling for barnehager. Det er også i tidsånden av Senterpartiet å satse på kutt i matmomsen. Begge deler kan tenkes å få noen til å velge deres politikk på bekostning av de partier som har en dårligere leverpostei å servere.
Spesielt nå som arbeidsledigheten er stigende later det til at det er det rom for slike stimuli.
Men skulle en ønske å kutte i utgifter for å finansiere slike gavepakker til husholdningene, er det nok av ting de færreste er villige til å bruke penger på, som politikere har forelsket seg i. En kan spørre seg hvor mange stemmer man får ved å tilby å bruke milliarder av kroner på spektakulære vindmøller og batterifabrikker. Mye av den nye strømmen skal gå til å bygge ut datasentre hvor det jobber noen få sjeler til en nettokostnad på ti-talls milliarder kroner. Rent teknisk er alle disse prosjektene bragder som ruver internasjonalt. Men hvem har lyst til å bruke sin tid, sine penger og sin stemme på slikt?
I det hele tatt må de politiske partier passe på at de lever med tidsånden, litt på samme måte som slaktere må lage nye smaker av leverpostei.
Arbeiderpartiet og Senterpartiet vet likeledes ikke alt det gode de skal gjøre for folk i vareproduserende næringer. Men disse grupper utgjør til sammen mindre enn en tiendedel av yrkesbefolkningen, til tross for at de mottar årlige subsidier på 200 000 kroner per snute. Det er ikke noe objektiv galt i å dele ut mer, men hvordan kan folk på Youngstorget tro at de resterende 90 prosent av arbeidstakere vil stemme i hopetall på å øke denne støtte?
Det samme kan en si om vår utenrikspolitikk hvor ti-talls milliarder av kroner brukes årlig. Det uten at man ser resultater som bedrer husholdningenes hverdag. Det er ikke noe galt i å ha en frivol utenrikstjeneste, men spørsmålet er om det gir stemmer til partiene med de ivrigste utenrikspolitikere.
Midt-Østen har kanskje blitt Norges svar på USAs Vietnam-krig? Vi hadde ingen rasjonale for å blande oss inn i denne regionens mangfoldige problemer, har ikke sett noen åpenbare positive virkninger av fredsarbeidet de siste 50 år, og har ingen mulighet til å trekke oss ut. Hvem ville ha kjøpt et slikt produkt hvis det sto ved siden av en boks leverpostei?
Ikke at det står på menneskene som har deltatt i dette arbeidet. De er av den beste sort vi har her til lands. Men det var også tilfellet til de unge akademikere som kastet USA ut i en borgerkrig som var fremmed for dem. Velmenende genier som nektet å lytte til råd fra erfarne diplomater.
Regjeringen har nå satt i gang en papirmølle for å få bukt med de høye matvareprisene i butikkene. Selv klør jeg meg i hodet på hva dette skal være godt for. Jeg var selv på et kjøpesenter på østkanten av Helsinki for et par uker siden og jeg kan love leseren at det meste der var dyrere enn på min lokale MENU-butikk på beste vestkant av Oslo.
Ett av hovedargumentene mine til bøndene for hvorfor de burde slippe opp for frihandel med mat over landegrensene er da også at mye av matvareprisene ville stige til internasjonale nivåer. En entrecote i Finland koster gjerne 500 kroner per kilo mot 350 her hjemme. Og prisene i Helsinki er i sin tur 10-20 prosent under de i København. På den annen side burde importvernet for kjøtt og melkeprodukter være mer populære enn de er blant forbrukere. Norske forbrukere av mat, som bønder kan selge med suksess internasjonalt, kan måtte betale langt mer enn de gjør i dag hvis handelen med mat over landegrensene slippes fri. Grunnen til at fersk torsk koster 400 kroner per kilo i din nærbutikk er tross alt at den handles fritt globalt. Produksjonskostnaden er noen få kroner per kilo.
Nei, det er ikke godt å si hvordan folk vil stemme i årene som kommer. Men jeg tipper at Schumpeter har et poeng der han sier at den politikken som vinner frem, er den som har best pris, til gitt kvalitet, for den gjennomsnittlige velger. Folk stemmer ikke lenger ideologisk, styrt av sin religion, eller av sedvane.
Stadig forvirret? Ja, det er lett å gå seg vill i politikkens verden. Så også på et kjøpesenter.