Det er noe merkelig med at jo eldre en blir, desto mer vokser bekymringene for ens svinnende fremtid.
Derfor blir jeg da også stadig mer glad i pessimistiske prognoser hvor det gjentas i alle kapitler at fortida var så uendelig mye bedre enn den verden våre barn skal arve. Det er også viktig at fokuset holdes på meg, mitt, mine idealer, den næringsfordeling jeg vokste opp med, og bygder som består som de gjør i dag. Perspektivmeldingen er altså noe for min provinsielle legning. Midt i blinken!
Men det går an å tenke litt annerledes. Hva om Norge var et hvilket som helst annet land?
Vel, da ville vi ikke ha hatt finansielle problemer, annet av den type at vi ville ha hatt for mye penger. Et normalt europeisk land satser på at det er fornuftig med et statlig budsjettunderskudd på 3 prosent av BNP. Slik blir den berømmelige Haikjeften til Finansdepartementet seendes ut hvis Norge skulle konvertere til dette perspektiv:
Den blå linjen som skyter i været er forstås utgifter i prosentpoeng av BNP, mens den røde som daler ned i skjul er inntektene våre. Gapet dem imellom kalles Haikjeften. Men min stiplede grønne viser finansieringsbehovet, hvis vi syntes at det er ok med et statlig budsjettunderskudd på 3 prosent av BNP til evig tid, slik andre land i Europa gjør.
Jeg har her lagt på ett prosentpoeng av BNP (på toppen av de 3 pan-europeiske prosent) for moro skyld, da jeg tipper at Oljefondet får til en kvarting i meravkastning på sin portefølje (motsvarende 4 ganger Norges BNP). Håpet lever!
Våre barn har også mye å spare ved å flytte seg fra dagens provinsielle tenking når de skal utforme finanspolitikk og rentesetting. Droppe å bruke 20-40 milliarder kroner på næringspolitikk, kutte ut 20-40 milliarder på unødige infrastrukturinvesteringer, og gå over fra inflasjonsmål til fastkurspolitikk, noe som alene kan kutte publikums vekslingskostnader til valuta med 20-30 milliarder kroner i året. U-hjelp bør være historie mot slutten av dette århundret. U står tross alt for utvikling, ikke understøttelse. Og i 2060 må det da ha blitt noe resultater av vår giverglede opp gjennom årene.
Så slapp av, vi har mer enn nok penger. Og nei, vi trenger ikke kutt i formuesskatten for å skaffe mer. Våre Sveitsfarere kan bare bli hvor de er. Skulle helst hatt dem hjemme, men vi trenger ikke pengene deres.
Et annen fiks idé vi i dag har, som våre barnebarn – kloke som de blir – ikke viderefører, er motstanden mot bruk av utenlandsk arbeidskraft. Det blir med tid og stunder 10-11 milliarder mennesker på kloden. Mange av dem har lyst til å jobbe i Norge, eller hjelpe nordmenn kose seg i utlandet. Så alle diskusjoner om mangel på arbeidskraft er bare provinsielle, unødige bekymringer som jeg garanterer at våre barn ikke vil ha.
Motsatt tror jeg at vi ikke helt tar innover oss hva slags liv vi ønsker oss når vi blir gamle.
Morgendagens aldershjem blir luksuriøse med personlige trenere, gourmetkokker som tilbyr menyer for beboerne, og somelierer som hjelper makroblogger finne kveldens vin. Noe folk gladelig betaler en halv million kroner i året for å bo i. Disse aldershjemmene kommer til å være private og bemannet av unge mennesker fra hele verden, som syntes det er kult å komme til Norge. Jobbe på skift noen år her oppe i steinrøysa, for å spare opp nok penger til å kunne flytte hjem til sine landsbyer som krøsuser.
Regionalpolitikken vil også bli langt mer fremtidsrettet enn den er i dag. Mange i min alder vil ønske seg et lettstelt koie på landet hvor de kan høre fugler synge, samtidig som de har en grønnsakshage, et esel å ri på, og noen høner å stelle. Dagens ideal om at vi alle skal bo i 17. etasje over et trafikalt knutepunkt, tyggende piller og sippende espresso i en Arne Jacobsen stol, mens vi skrekkslagne ser på NRKs siste kostholdsråd er en fæl, forbigående mote.
Husk at i fremtiden er Norge bare en rik, stagnant enklave på en jordklode med mer enn 10 milliarder mennesker. Alle utgifter vi i dag har på internasjonalt fredsarbeid og diplomati kan skrotes. Eller dobles hvis det er det som gir oss livsglede. Livet vil fortsatt være vanskelig å fylle med meningsfulle oppgaver, så du skal ikke se bort fra at undertegnede ender opp som virrende pensjonist i et fattig land med ønske om å gjøre en god gjerning før jeg dør.
Men penger vil barna våre ha nok av. Derfor får de da også en mye verre skjebne enn den som tegnes i Regjeringens Perspektivmelding. De må finne mening i et liv uten finansielle bekymringer.