Kake på stranda

Vel fremme og utmattet på feriens første dag ferie er det få ting som slår det å ligge i en strandstol med et kakestykke og en kopp kaffe, mens bølgene slå inn over stranda. En erfaring enhver sentralbanksjef nå bør unne seg. Nyte noen late dager i solen etter hardt og godt arbeid.

Sentralbankene fryktes av de fleste analytikere å trå feil med sin rentesetting i løpet av det kommende år. Men akkurat hvordan de kommer til å bomme er ekspertene uenige om.

Noen tror de blir for sene med å stramme inn på pengepolitikken; at sentralbankene er behind the curve. Inflasjonen vil da kunne løpe løpsk.

Men på mange måter er en inflasjonsbølge nå svært så kjærkommen. Spesielt etter en tid hvor arbeidstagere har fått tyn av globalisering (som holder lønninger nede) og prishopp på basisvarer. En bølge som trolig vil vare et par års tid, hvor lønnstagere må kompenseres for den tapte kjøpekraften som inflasjonen påførte lønnstagerne. Her hjemme er det godt mulig at vi ser 4-tallet på lønnsoppgjøret til våren.

De skatteletter som har vært gitt ut har i hovedsak gått til de rike. Som takk for solidarisk innsats fikk arbeidstagere i år og i fjor kraftig reallønnsnedgang. Vi klappet for sykepleierne, men de fikk ingenting annet. Børsen derimot går nærmest daglig i all ‘time high’.

Det siste ti-året har pengepolitikken vært for stram i Europa. Skal den på lang sikt se litt fornuftig ut bør den være slakk et par tre år frem i tid.  I et lenger perspektiv er da å tillate noe høyere inflasjon bare å hjelpe den langsiktige, gjennomsnittlige kjerneinflasjon tilbake til fornuftige nivåer.

Ikke minst er det grunn til å regne med at kronekursen må stige reelt hvis dagens enorme eksportinntekter skal tas inn i norsk økonomi. Holder oljeprisen seg på dagens nivåer er det ingen vei utenom en svekket kostnadsmessig konkurranseevne for tradisjonell industri.  En prosess som går lettest via inflasjon og ikke via en sterkere kronekurs.

Næringslivet står foran store omstillinger. Alle nysatsinger får glede av en svak kronekurs.

For få år tilbake var det eksempelvis full fest i kontoreiendom og i hotellbransjen. Under koronaens verste herjinger var tapene her tidvis store, og mange måtte bygge om for å kunne takle en mer smittefarlig fremtid. De midlertidige tapene og de nødvendige ombyggingene er lettere å få til når realrentene er negative.

Likeledes vil ansatte som mister jobben ha glede av stigende boligpriser som gir familiene deres ro og trygghet i en tid da mamma/pappa mister jobben. I en tid med store omstillinger og misforhold mellom antall ledige stillinger og den tilgjengelige arbeidskraft er det også mye fornuft i det å la arbeidsmarkedet småkoke i en overgangsperiode.  

Bankene sover godt om natten selv om bedrifter og husholdninger sliter med renter og avdrag, nettopp fordi at negative realrenter understøtter panteverdier av alle slag.

Også skadeskutte statsfinanser har glede av en flerårig inflasjonsbølge. Gjeldsbyrden faller desto høyere den nominelle BNP-veksten og skatteinngangen blir. Kombinasjonen av pandemi/nedstenging /negative realrenter har også forandret bruken av finanspolitikken i Europa og USA. Frykten for store budsjettunderskudd er borte. Underskudd som ikke koster noe så lenge realrentene rundt omkring i verden er kraftig negative.

Et nytt utviklingstrekk i de finansielle balanser er at privat sektor har unormalt store spareoverskudd, mens offentlig sektor rundt omkring har motsvarende sterk gjeldsetting. Slik fortsetter det neste år. Det til tross for at realrentene på sparekonti overalt er negative. 

Disse sparemidlene er uten sidestykke i historien (i hvert fall i de 700 år jeg har skrevet om), og bør bidra til nytenking også når det gjelder prising av realaktiva. Mange vil si at eiendom og aksjer nå er dyre, men en skal huske på at sparemidler vil fortsette å måtte tas i bruk til kjøp av et eller annet, og det i større omfang enn før. Som påpekt i forrige blogginnlegg vil de finansielle investeringer i privat sektor i Euro-landene neste år motsvare fem prosent av BNP, eller om lag 6 500 milliarder kroner.

Slik sett er nok faren for sterke tilbakeslag i aksjekurser og eiendomsverdier langt mindre enn i perioder hvor vi har sterk kredittvekst. Men kredittveksten (netto) kan knapt nok bli lavere enn den er i dag.

Vi har altså en spareflom i privat sektor, ikke en kredittbølge foran oss. En spareflom som bare blir sterkere hvis sentralbanker gjør noe så uvørent som det å heve rentene.

Denne uke har Norges Bank vedtatt å holde renten i ro, men skal trolig heve i desember hvis prognosene fra september slår til. Heldigvis er prognosene til sentralbanken spinnville nok til at de kan bruke en ny revisjon i desember som unnskyldning for å skyve på sitt bebudete feilgrep. BNP for Fastlands-Norge vil neppe stige mer enn 2 prosent i 2022, mindre enn halvparten av det Norges Bank spådde i september (4,5). Det er lov å snu i tide, og en nedjustering av prognosene kan være unnskyldning god nok for å ta det med ro.

Ingen grunn for en sentralbanksjef til å gjøre noe annet enn å dra på stranda, legge seg i fluktstolen og høre de deilige inflasjonsbølgene slå mot fjæresteinene. Nå er tiden kommet for å la sentralbankfolket få nyte sin kake på stranda.