Er kredittveksten høy nok?

Det var en gang en makroøkonom som skulle besøke sin nabo.

-God kveld i stuen, sa jeg i det jeg trådte inn i entreen.

-Er det deg da Jan? Du må jo komme inn og få deg et glass med noe godt i, smilte naboen i det han vinket meg inn i stua.

Ja, jeg skulle bare ha et glass vin eller tre på min vei, mens vi skulle sitte og fortelle hverandre sannheter, eller godt jugde historier, fra den siste ukes gjøren og laden i finansverdenen.

Men jeg la merke til at kona hans gikk urolig frem og tilbake på kjøkkenet – åpenbart irritert over et eller annet.

-Hva er det som plager deg lille venn, spurte jeg overbærende, på min sedvanlige nedlatende måte.

-Det er deg Jan! Du er alltid så pessimistisk, freste hun.

-Beklager det, løy jeg.

-Men i kveld skal jeg overraske med en historie som er åpenbart optimistisk! Ja, den er så overoptimistisk at man kan bli pessimist av mindre.

Nasjonalbudsjettet har en oljepris på 559 kroner for neste år, mot de faktiske 700 kroner i dag. Merinntekten av økte energi- og råvarepriser mer generelt, i forhold til hva en kunne forvente for kort tid tilbake, er et par hundre milliarder kroner i året for overskuddet i utenrikshandelen, hvorav drøye halvparten kommer direkte inn i statskassen.

Oljepengebruken til regjeringen, som skulle tilpasses et nivå på tre prosent av oljefondets saldo på drøye 10 000 milliarder kroner, altså et forbruk på 300 milliarder kroner, blir da svært så lett å holde seg innenfor.

Hva kan en stakkars finansminister gjøre med 100 milliarder kroner ekstra i året?

A) En kan lett berge Distrikts-Norge med en raus borgerlønn til de som bor og jobber i grisgrendte strøk

B) En kan gi det ut som skattelette

C) En kan forbedre offentlige tjenester

D) En kan bygge ny infrastruktur, for eksempel et nytt jernbanenett

E) En kan gi rause økonomiske bidrag til fødende kvinner slik at fertiliteten bedres

Slik er det. Mye kan gjøres. Ikke overraskende er imidlertid det første skritt å gi bort pengene. Nordmenn er rause – og litt fantasiløse.

Men over tid vil de ekstra inntektene som høstens mer eller mindre varige hopp i råvarepriser gir oss, måtte pumpes inn i norsk økonomi. Norsk næringsliv går i så fall mot en ny og langvarig høykonjunktur. Den blir så langvarig at en nesten ikke kan kalle det høykonjunktur, men heller en ferd mot et nytt og langt høyere velstandsnivå enn det vi har i dag.

Norges Bank har bestemt seg for å bremse denne veksten gitt at vi er nær full sysselsetting, men det gir oss bare en sterkere kronekurs all den tid kredittveksten knapt kan bli lavere enn den er i dag. Saken er den at kredittveksten er bemerkelsesverdig lav.

Normalt ser analytikere på samlet kredittvekst. En vekstrate som ligger på gode fem prosent i året, eller 200 milliarder kroner årlig netto. Men dette er ikke spesielt høyt i en tid hvor boligprisene bykser av gårde og hyttebyggingen slår alle rekorder. Husholdningene bygger også opp sterkere likviditetsbuffere. Ser ,man på netto kredittvekst – vekst i lån minus vekst i innskudd – får en følgende fremstilling:

Hva som er den langsiktige optimale, eller normale, kredittvekst er ikke godt å si, men jeg kan ikke tenke meg at dagens ekstremt lave nettokredittvekst vil fortsette særlig lenge. Finanstilsynet har også gjort sitt. Folk flest er allerede kredittrasjonert og bankene er overkapitaliserte.

Hva er vitsen med å tvinge husholdningenes allerede rekordhøye sparerate enda høyere? Det vil jo bare utsette og forsterke problemene med en midlertidig og lite bærekraftig formuesoppbygging.

Derfor er det eneste vi kan være sikre på er at veksten i min ‘nettokreditt’ før eller siden kommer opp. En prosess som vil drive både eiendomsverdier, norsk BNP-vekst og skatteinngangen høyere.

Denne tiltagende ‘nettokredittveksten’ vil dermed også bidra til å redusere oljepengebruken i årene som kommer.

Skal en da holde seg nær handlingsregelen så er det rom for A-E av tiltak, pluss at våre diplomater, som jo nå er ferdig med sine mer eller mindre mislykkede prosjekter i Midt-Østen og Afrika, også får nok å gjøre – ved å reise rundt og dele ut milde gaver til det beste for menneskeheten!

Oppsummert blir problemet for dagens politikere: Hva skal vi gjøre med alle penga?

-Du Jan, du Jan, dette var et eventyr jeg likte godt, lo kona – lettet og glad.

-Her skal du fått litt hjemmelaget bakst med deg på veien.

Og snipp, snapp, snute så var eventyret om de glade 2020-årene IKKE ute.

Nei da, eventyret har knapt begynt!