Den beste oppsummering (som jeg har kommet over) av finanskrisens årsaker og virkninger er Ragurham Rajans Fault Lines fra 2010.
En bok som tvinger deg til å unngå spådommer om krakk og krise, men heller lete med lys og lykte etter sårbarheter i det finansielle system. Sårbarheter som kan gi opphav til kriser, hvis de ikke utbedres.
Ikke nødvendigvis, men hvis uhellet skulle være ute.
Rajan spådde allerede før krisen at den voldsomme oppbyggingen av finansielle instrumenter i form av ulike kredittprodukter ville kunne ende galt om ikke myndighetene var observante og klare til å gripe inn.
Nå, etter krisen, har vi bygget opp nye sårbarheter. Sårbarheter som kan gi oss en ny krise – hvis alle prosesser får terningkast én.
Medisinen for å redde verden etter krisen i 2008-2009 var jo det å senke rentene til null i det meste av den industrialiserte verden, med det ønske at folk skulle låne og investere som før.
En åpenbar sårbarhet i årene etter finanskrisen har vært de privatpersoner, bedrifter, byer, regioner og land som har utnyttet midlertidig lave sentralbankrenter og rause kredittmarkeder til å låne penger til formål som ikke kaster nok av seg til å betjene det vi før krisen i 2008 kalte normale renter.
I alle år etter krisen har vi derfor vært sårbare for sterk renteoppgang. En oppgang som de deler av verdensøkonomien som er mest gjeldsavhengig, rett og slett ikke kan bære.
Nå i 2018, med USAs behov for store mengder sparemidler fra globale finansmarkeder, som skal finansiere statlige budsjettunderskudd i 1000 mrd dollar klassen, har mangelen på sparemidler i dollarmarkedene blitt så vidt alvorlig at de svakeste dyr i flokken av tungt forgjeldete land får pustebesvær.
Hver gang den amerikanske sentralbank hever renta øker faren for krakk og krise – et eller annet sted på kloden.
Hvilke hendelse er det som kan utløse et krakk? Vel, det er flere usikre fenomen som skjer samtidig og som kan påvirke hverandre, som i sum kan gå helt galt.
Først må jeg bare få spekulere litt i våre politiske sårbarheter.
Vi har ikke bare bygget opp store finansielle ubalanser. I senere år har det også kommet til en del ledere som gir litt blaffen i statens underskudd. Kanskje fremveksten av slike ledere også er en effekt av de lave rentene?
Er det null-rentepolitikken som:
– Har gitt oss Trumpianske underskudd på 1000 mrd USD på det amerikanske budsjettunderskudd?
– Gitt oss en sta, forgjeldet og underskuddsavhengig President Erdogan i Tyrkia?
– Og er det ESBs negative renter som muliggjør oppslutningen om den italienske leder Matteo Salvinis grensesprengende underskuddsløfter?
Dagens kriser var kanskje ikke uunngåelige.
Konflikten mellom Tyrkia og USA har noe med at begge ledere er uforsonlige, og opptatt av å ikke tape ansikt utad.
Putin trengte ikke sende sin attentmenn til London for å ta livet av en pensjonert spion, men valgte helt uprovosert å gjøre det.
Italia stemte frem Matteo Salvini, en mann med Mussolini som forbilde, som ønsker å utfordre finansmarkeder, EU-byråkrati og vestlige liberale verdier.
Allerede før Tyrkias siste krise var italiensk statsgjeld på vei til nivåer som i det lange ikke vil være bærekraftig. I forrige uke nedjusterte den italienske regjeringsvekstanlagene sine for neste år. Det før Tyrkia krisen slo ut i full blomst.
Det hjelper heller ikke at både Tyrkia og Italia er store oljeimportører som lider av årets hopp i oljeprisen.
Det er ikke tilfeldig valgte land jeg nevner ovenfor.
Italia, Russland og Tyrkia er viktige handelspartnere for hverandre.
Nå som alle landene sliter hver for seg, forsterkes deres utfordringer via handel, bank og finansiering. Samlet er de en betydelig handelspartner for Tyskland.
De fleste makroøkonomer i Norge tror at økte amerikanske renter også vil trekke opp EU renta. Men her tenker de feil.
Ja, isolert sett trekker økte dollarrenter opp våre egne.
Men hvis strammere kredittmarkeder ødelegger for Europa tilstrekkelig mye, kan den Europeiske Sentralbank (ESB) bli tvunget til å kutte nok en gang, eller i det minte utsette å heve sin innskuddsrente, fra minus 0,4 pst.
Vi får kanskje ikke rentekutt i ESB, men vi kommer neppe til å få noen renteoppgang i Frankfurt før vi ser ny oppgangstider i Europas urolige hjørne.
Norges Bank ønsker å heve renten, men da må de velge å avstå fra å normalisere inflasjonsforventninger.
En særegen norsk renteheving i høst vil trolig gi oss en sterkere krone og dermed bidra til å presse ned kjerneinflasjonen, som ved siste måling sto i 1,4 pst.
I realiteten må Norges Bank velge mellom å forsøke å normalisere renta og å prøve å få normalisert kjerneinflasjonen.
I høst vil de neppe kunne oppnå begge deler.