Greske dilemmaer for italienerne

by | 17. August 2018 | Internasjonal økonomi

Det var på en konferanse for europeiske bankøkonomer i vakre Milano, tilbake på det glade nitti-tall, at jeg først fikk anbefalingen.

Konferansemiddagen var i en vakker rokokko speilsal, med god mat i hyggelig selskap med kollegaer fra mange land. Dinner speech ble gitt av den aldrende guru Robert Mundell, mest kjent for å skrevet banebrytende artikler om hvilke krav land bør tilfredstille hvis de skal delta i en valutaunion. Arbeider som han senere vant Nobel-Prisen i Økonomi for.

Denne kveld avsluttet han sin tale med et ladet spørsmål til sine forskrekkede verter:

– Why don’t you just declare bankruptcy?

Den italienske krise avslører mangt og meget om hvor uferdig EU-prosjektet er. Euro-unionen er ikke et bankmarked, men heller 19 ulike markeder med varierende kredittverdighet. Ei heller har EU noen føderal overbygging med sterke nok finansielle muskler til å jevne ut lokale konjunktursvingninger i valutaunionen. Tyskerne ønsker ikke slikt, nettopp fordi flinke økonomer, Mundell, lenge har anbefalt svake land å gjøre kort prosess med problematisk gjeld, med tap for Tyskland som resultat.

Og nå som konkurssannsynligheten til den italienske stat er økende, er alle forsøk på å lage felles-europeiske kasser fånyttes.

Italias krise har det til felles med den greske for noen år siden at den avslører hvor kort Italia (og Hellas) er kommet i arbeidet med å modernisere sine økonomier, sine politiske systemer og sin næringsstruktur.

Begge land sliter med et lavt utdanningsnivå, nepotisme i offentlig sektor og en sterk avhengighet av eksportmarkedene for å makte den minste økonomiske vekst.

Begge land sliter med systematisk befolkningsnedgang.

Og ikke minst: I begge land har store deler av befolkning altfor lenge ønsket seg store budsjettunderskudd fremfor å ta tak i strukturelle endringer. Verdikonservative samfunn som har slitt med å endre seg raskt nok i våre teknologifokuserte globale økonomi.

I sum: Italienerne har som grekerne før dem, havnet i luksusfellen. Høy gjeld, men uten evne til å vokse inntektene tilstrekkelig til at gjelda blir komfortabel å bære. Derfor blir mislighold av gjeld et interessant alternativ til det å forbli EU-medlem.

Nå kunne EU har trått støttende til, men den gang ei. Den tidligere greske finansminister, Yanis Vourafakis, hadde et poeng da han under den greske krise sa at EU tilbød Hellas en resept som ikke løste grekernes økonomiske problemer, bare hjalp dets naboland leve med dem.

Å flørte med konkurs er imidlertid å leke med ild. Jo mer du truer dine kreditorer, desto mer må du betale i rente. Det dummeste en gjeldsslave kan gjøre er fremsette tomme trusler om mislighold og konkurs.

Det blir bare høyere lånerenter av slikt.

Italienerne har lært av Vourafakis at du ikke skal gå til frontalangrep på makthaverne i Brüssel og Frankfurt. De spiller derfor et langsiktig spill, hvor italienske politikere sier én ting til sine EU-skeptiske velgere, og noe helt annet (Pro-Euro pjatt) når de er utenlands.

Det er en åpenbar fare for at situasjonen kan spinne ut av kontroll. Kredittverdigheten til den italienske stat er bare et par hakk unna søppelstatus. Et nivå hvor Den Europeiske Sentralbanken (ESB) ikke kan tre støttende til med kjøp av italienske statspapirer, slik den gjør i dag. Italias skjebne ligger nå i kredittbyråenes hender.

For ESB blir det italienske drama en kattepine. Jo verre det går for italienerne, desto større press blir det for at ESB gir både Italia og hele Euro-området nye lettelser. Et drama som vil foregå over flere år.

Det kan godt hende at en rente nær null i ESB, er noe alle europeere, også nordmenn, må lære seg å leve med i mange år fremover.

Kategorier

Siste innlegg