Året 68-erne blir 68

– I can’t get no satisfaction, var alle hippiers stammebrøl under ungdomsopprøret for snart 50 år siden. En kramgod låt å spille på gamlehjem landet rundt (Satisfaction, Jagger&Richards,1965).

Vi er nå godt på vei inn i eldrebølgen i mange land. I Kina og EU er yrkesbefolkningen allerede fallende. I Japan og Russland går til og med den samlede befolkningen ned. (Japan mistet bare i fjor en kvart million innbyggere).

Hva vil denne eldrebølgen gjøre med politikk, økonomi – og markedene for eiendom og verdipapirer?

 

Past……

For noen år tilbake leste jeg en bok om dette, ’’Boomernomics’’, som tilskrev det meste av samfunnsutviklingen demografiske faktorer. Ingen samfunn klarer å vokse systematisk sterkt uten et tilstrekkelig antall mennesker.

Hitlers kriger kan sees i sammenheng med hans ønske om »Lebensraum» for datidens raskt voksende tyske befolkning. De enorme tapene av menneskeliv i krigsårene, ble etterfulgt av den reneste babyboom 9 måneder etter freden senket seg.

I de første etterkrigsår var det de hjemkomne tropper, og deres raskt voksende familier som preget æraens sterke økonomiske vekstrater. Med sine behov for nye boliger, skoler, veier og broer var de fleste vestlige land i tre ti-år preget av økonomiske vekstrater som er ganske enestående i historisk sammenheng.

Noe skjedde imidlertid på midten av 1970-tallet. Det var en tid da modne vestlige land ble satt på store prøver. Deres vekstintensive periode hadde gitt enorme naturbelastninger, i form av forurensete elver, utpinte jordbruksområder og farlig luftforurensing. OPEC-revolusjonen ga et prissjokk på råolje. Den politiske elite i både Washington og Tokyo ble rystet av skjellsettende skandaler. Nixon åpnet veien til det kinesiske marked, noe som på sikt kom til å revolusjonere verdenshandelen.

1974 var det første året etter krigen da reallønnen til den gjennomsnittlige amerikanske man falt. Siden den gang har han kjempet forgjeves for lønnsøkninger. Rart å tenke på, men siden den gang har amerikanske menn, i alle aldersgrupper mistet kjøpekraft. 

Arbeidere i de fleste andre land har imidlertid fått det bedre gjennom årene. Når sant skal sies, har vel aldri gjennomsnittsmennesket hatt det bedre enn i dag.

 

Present…

Demografien endret også økonomiske forhold på andre måter. Boligmarkedene begynte å svinge, all den tid befolkningen ikke økte like mye overalt. Kredittmarkedene ble liberalisert og prisen på penger ble tidvis skyhøy. Nå som yrkesbefolkningen mange steder er fallende vil vi neppe se annet enn meget lave vekstrater for den økonomiske vekst, for boliginvesteringer og for lønningene – også i vinnersamfunnene. Også med særskilt lave renter.

Inflasjonen vil trolig forbli lav ikke minst i de vareproduserende næringer, hvor det er lett å etablere overkapasitet. De lave rentene oppmuntrer til litt sløsing med realkapital.

Det er heller ingen hjelp å få fra skatteendringer. Trykket på de allerede hardt pressede offentlige budsjetter vil bare øke som følge av voksende utgifter til eldreomsorg. Det er ikke rom for systematiske skatteletter i de fleste modne økonomier. Til det er statsfinansene for skjøre.

Det virker ganske opplagt at sentralbankene i de store økonomiene må holde minimerte signalrenter de neste 10 til 20 år. Økonomien vil vokse saktere enn før, det er overkapasitet i mange næringer og eiendomsformer. Statsfinansene tåler ikke nevneverdig renteoppgang.  

For aksjemarkedene er imidlertid  ikke konklusjonene opplagt så negative. Aksjer er jo priset etter kapitalavkastningen som forventes, og bare man ikke investerer mer kapital enn det bedrifter og samfunn kan nyttiggjøre seg av, trenger ikke avkastningen bli så dårlig. Vokt dem imidlertid for næringer hvor det er lett å overinvestere!

Lave sentralbankrenter tilsier at innovative bedrifter og de som makter å holde høye marginer, vil bli høyt verdsatt av verdens avkastningshungrige investorer. Mange bedrifter jobber tross alt i næringer, eller innehar konkurranseposisjoner, hvor det er vanskelig å etablere seg.

 

Future…

Noen økonomier vil endres mer enn andre som følge av den demografiske utvikling. Kina er kanskje det landet som vil se den sterkeste forandring i kommende år. Fra å være i en råvareintensiv investeringsperiode, fyrt opp av billig kreditt, vil landet gå over i en mer moden vekstfase, med en halvering av de økonomiske vekstrater. Den lett skalerbare vareproduksjonen bør nedprioriteres, en sterkere satsing på saktevoksende tjenesteproduksjon må til.

Finansmarkedene vurderer hele tiden faren for at det blir en eller annen form for kinesisk resesjon i en overgangsperiode – fra det ene regime til det andre. Få ting er viktigere for oljeprisen og for norsk økonomi enn at kineserne mestrer sin demografiske skjebne.

I en viss forstand blir bare Kina mer lik oss. Alle OECD-land lever i en lavvekstæra. En æra definert av demografiske utviklingstrekk. Det er bare å vende seg til en skjebne med lavere lønnsvekst, evigvarende lave renter og økende behov for mere skattefinansierte omsorgstjenester.

Musikken kan vi imidlertid nyte som før – også på gamlehjem.