– Du vet hva som er det morsomste med Europa? – spurte den nylig hjemvendte kjeltringen retorisk i den amerikanske filmen Pulp Fiction.
– Det er de små forskjellene.
I år det nettopp europeeres forskjeller og vår evne til å overvinne dem som blir avgjørende. Ser en på økonomien til den halve milliarden mennesker som bor i EUs medlemsland, vil gjennomsnittsborgeren i EU få det litt verre i år enn i fjor. Europa er som kjent i en lavkonjunktur. Forskjellene landene imellom er imidlertid store. Ikke bare økonomisk, men også i samfunnsstruktur, og spørsmålet er om forskjellene er bare kule og berikende slik John Travoltas filmfigur antyder, eller om de er store nok til å rive hele den Europeiske Union fra hverandre.
Europa er mangfoldig. Starter vi i Atlanterhavet finner vi et Island som sliter med å få tilbake den økonomiske helsen etter finanskrise og politiske omveltninger. Utfordringene er store. Jeg tipper at islendingene før eller siden vil ende opp som EU-medlemmer, hvis da EU overlever i sin nåværende form.
Storbritannia kan gi noe av svaret på dette. Politikere her klarer ikke helt å bli enig med seg selv om de ønsker å delta fullt og helt, eller stykkevis og delt, i det moderne EU. Britene må også ta hensyn til at mange skotter ønsker å løsrive seg fra Englands styre. Jo mindre Downing Street ønsker å ha med Brussel å gjøre, desto større sannsynlighet er det for at skottene velger uavhengighet som et nytt selvstendig EU-land.
Lenger sør finner vi Spania og Portugal som sliter med store finansielle utfordringer. To relativt fattige land med gjennomgående lavt utdannete befolkninger. Finansmarkedene spør seg om landenes gjeld lar seg betjene, og tilbyr dem kun ågerrenter. Disse land kan betale en rente som kanskje tilfredstiller en definisjon av ’’litt forskjellig’’ fra de beste kredittene, men ikke dette.
Trekker vi lenger mot øst treffer vi på Italia og Hellas. De fleste aksepterer at sistnevnte har vært så vannstyrt at grekerne faktisk må ha en solid porsjon hjelp fra sine kreditorer. Italia derimot er Europas tredje største økonomi og innholder noen av Europas mest velstående regioner. Italia har imidlertid mye statsgjeld. Landet må skape tillit i markedene, slik at også deres lånerenter stabiliseres på bærekraftige nivåer. Skal Italia berges må de selv ønske å bli mindre forskjellige fra nord-europeere enn de er i dag. De blir vel aldri helt like oss, men under tvil tipper jeg at Italia endres tilstrekkelig til at de italienske statsfinanser og dermed EU lar seg berge.
Statsmenn vil hevde at tyskere, nederlendere, franskmenn, dansker, svensker og finner burde bidra mer, men europeere føler seg fortsatt mer forskjellige enn like. Manglende solidaritet folkeslagene imellom, hindrer milliardoverføringer fra nord til sør, Spesielt nå som folk nordpå også føler at tidene er vanskelige. Øst-Europa har heller ikke mye å gi, da de i utgangspunktet er fattige og har nedgang i folketallet.
Norge er så forskjellige fra andre europeiske land at vi har lagd vårt eget kallenavn: Annerledeslandet. Vi er mindre enn én prosent av befolkningen i EU og har valgt å stå utenfor europeernes forpliktende samarbeid, trolig i frykt for å miste vår egenart – og våre penger.
Faller EU fra hverandre rammes også vi. Eksportnæringene må si opp folk og bankene påføres store tap. Skulle EU rakne kan det også bli folkevandring mot nord, noe vi er sørgelig uforberedt på. Og jo flere som kommer, desto mindre annerledes blir vi.