Boligbomben

I en landsby langt borte, i en kultur fremmed fra våre egen, dypt inne i tropiske afrikanske skoger er det en landsby som mangler elektrisk strøm.

Alarmen går i Oslo. Hjelp er på vei. Våre eksperter sammenkalles, og sendes på Business Class til Uganda for å rekke en hjelpende hånd. Etter mye hardt arbeid er den norske planen klar: Uganda trenger nye lover som kan regulere el-markedet slik at strømmen blir mer effektivt fordelt.

Historien ble fortalt til meg over en lunsj, så man får ta den med mer salt enn Stillehavet inneholder, men jeg tenker ofte på den når jeg hører om nye forslag til skatter, avgifter, reguleringer av boliger.

Boligproblemet er såre enkelt: I Norge i dag er det for få boliger i forhold til folketallet.

 Hvis du arrangerer et barneselskap med ti unger og du har bare 9 iskrempinner, så kan du ikke regulere deg bort i fra trøbbel. Her blir det garantert bråk – uansett hva du prøver å si.  Like lite hjelper det å holde flotte taler, vedta nye skatter eller skjelle ut entrepenører og tro at det blir flere boliger. Her blir det også bråk.

I Norge har vi ikke en boligboble, men en boligbombe. En bombe med lang lunte. Siden finanskrisen slo inn over Norge har vi neglisjert boligbyggingen. Samtidig har folketallet eksplodert. Det er heller ingen tegn til bedring. I dag er boligbyggingen for nedadgående, mens befolkningen fortsetter å øke.

Fra måned til måned så merkes det ikke store problemer. Husleiene stiger litt, boligpriser vokser og folk bor trangere og dårligere  – med litt lenger reisevei til jobben. Norge har drøye to millioner boliger og tilveksten er under ett prosentpoeng i året. Så det merkes ikke noen økende boligmangel fra onsdag til torsdag. Problemene tårner seg opp i det stille.

Nettopp derfor vil boligkrisen bli mye verre.    

Fortsatt, den dag i dag, er det ingen politikere(meg bekjent) som kaster frem forslag om mer boligbygging; ekspropriering, sprenging, graving og bygging. Hvor er talsmannen for skyskrapere eller planering av furuskoger?  Det virker nesten som om fravær av fakta og pålessing av følelsesutbrudd er påbudt når politikere skal holde sine flagrende boligtaler.

Og når ingen graver, snekrer eller murer, da er det kun ordene som blir stående.

En prognose

Hva skjer når boligbomba smeller? Mitt tips er at trøsteløse barnefamiler uten et sted å bo før eller siden havner på forsiden av VG.

Politikerne tar seg da sammen, ser at noe må gjøres, men innser at det ikke er lett å ta igjen det tapte. Ingen kan trylle frem 50 -60 tusen nye boliger over natta. Da vil Stortinget tvinges til å stå med åpen lommebok for å bøte på det som er blitt uløselige problemer.  En raushet som bare vil gjøre utfordringene for de som ikke blir begunstiget verre enn det de var før pengene ble delt ut.

Kanskje våre folk i Afrika kan ta med seg noen boligbyggere hjem til Norge?